Artsfiske er i stadig fremgang i Norge, og på Hooked-eide Fiskersiden (FS) har en rekke av forumsbrukerne ført artslister i mange år. De første listene ble faktisk lastet opp tilbake i 2004. Til sammen har forumets aktive fiskere fått imponerende 142 forskjellige arter innenfor Norges grenser.

Fiskerelaterte lister er alltid morsom lesestoff for oss fiskenerder, og for det raskt voksende artsfiskemiljøet i Norge er artslistesamlingen på Fiskersiden en liten himmel. I fjor sommer tok også moderator Martin Solem på seg den svære jobben å systematisere det allerede publiserte materialet.

– Godt hjulpet i gang av Cassius (FS-bruker, red.anm.), og etter forslag om å hente ut litt mer informasjon fra artslistene, har jeg laget et regneark med artslistene til Fiskersidens «Topp 89»-artsjegere. Det tilsvarer alle som har 50 arter eller mer i artslisteoversikten, kan Martin Solem fortelle.

Med forbehold om mulige feilaktige artsbestemmelser, viser altså oversikten at de fremste artsjegerne tilknyttet Fiskersden til sammen har fått hele 142 forskjellige arter.  Statistikken viser ellers at seks arter er på alle sine lister, og at ti forskjellige arter bare er registrert en eneste gang.

Artene i alfabetisk rekkefølge, med antall unike listeføringer, er som følger:

Abbor — 88
Asp — 43
Bekkerøye — 61
Berggylte — 89
Bergkutling — 52
Bergnebb — 90
Blåkjeft — 34
Blåkveite — 3
Blålange — 29
Blåstål — 88
Brasme — 69
Breiflabb — 18
Brisling — 29
Brosme — 85
Brungylt — 49
Canadarøye — 7
Dvergmalle — 59
Dvergulke — 70
Femtrådet tangbrosme — 5
Firetrådet tangbrosme — 1
Fjesing — 68
Flekket fløyfisk — 2
Flire — 67
Fløyfisk — 61
Gapeflyndre — 53
Gjedde — 86
Gjørs — 58
Glassvar — 37
Gressgylt — 70
Gresskarpe — 1
Grundling, sandkryper — 25
Grønngylt — 79
Gråsteinbit — 69
Gullbust — 59
Gullfisk — 45
Harr — 63
Havabbor — 30
Havbrasme — 2
Havmus — 34
Havål — 25
Hork — 61
Horngjel — 84
Hornkvabbe — 17
Hvitfinnet steinulke — 12
Hvitskate — 4
Hvitting — 90
Hyse — 91
Hågjel — 74
Håkjerring — 9
Hårvar — 5
Isgalt — 2
Karpe — 68
Karuss — 70
Kloskate — 31
Knurr — 90
Kolmule — 43
Krøkle — 11
Kveite — 68
Kystringbuk — 2
Lagesild — 2
Lake — 56
Laks — 70
Lange — 90
Laue — 75
Leirkutling — 28
Lodde — 3
Lomre — 65
Lusuer — 83
Lyr — 91
Lysing — 60
Makrell — 91
Mora — 8
Mort — 84
Nipigget stingsild — 23
Nordlig knurrulke — 14
Paddetorsk — 51
Panserulke — 2
Pigghå — 74
Piggkutling — 1
Piggskate — 56
Piggulke — 2
Piggvar — 47
Pukkellaks — 2
Regnbueørret — 56
Regnlaue — 30
Rognkjeks — 47
Rødflekket kutling — 6
Rødknurr — 33
Rødspette — 89
Røye — 78
Sandflyndre — 91
Sandkutling — 73
Sei — 91
Sik — 59
Sild — 79
Skjeggtorsk — 13
Skjellbrosme — 4
Skolest — 2
Skrubbe — 88
Slettvar — 13
Smørflyndre — 4
Småflekket rødhai — 31
Småsil — 10
Småvar — 1
Snabeluer — 1
Solabbor — 50
Spisshalet kutling — 1
Spisskate — 15
Stam — 66
Stamsild — 1
Steinsmett — 42
Stor havnål — 3
Stor kantnål — 6
Storsil — 16
Strømsild — 39
Suter — 74
Svarthå — 78
Svartkutling — 84
Svartskate — 1
Sypike — 90
Sørv — 81
Taggmakrell — 72
Tangkutling — 55
Tangkvabbe — 34
Tangsnelle — 3
Tangsprell — 48
Tangstikling — 40
Torsk — 91
Trepigget stingsild — 73
Tunge — 8
Tungevar — 1
Tykkleppet multe — 1
Uer — 60
Ulke — 83
Vanlig Ringbuk — 1
Vassild — 38
Vederbuk — 77
Ørekyte — 72
Ørret — 91
Øyepål — 51
Ål — 85
Ålekvabbe — 56

De mest oppsiktsvekkende fangstene er naturlig nok de med færrest oppføringer. Likefullt er det utrolig moro at arter som flekket fløyfisk, havbrasme, isgalt, kystringbuk, lagesild, panserulke, piggulke, pukkellaks, firetrådet tangbrosme, piggkutling, småvar, snabeluer og spisshalet kutling har blitt tatt på sportsfiskeredskap i Norge.

Hvor lang den samlede artslisten kan bli til slutt er ikke godt å si, men det er på det reine at det fremdeles finnes mange arter norske, listeførende sportsfiskere ikke har stiftet bekjentskap med. St.Petersfisk er en av artene som blir stadig vanligere i norske farvann, og nesten hvert eneste år kommer det også meldinger om fangster av sølvkveite. Begge er tatt med sportslige metoder her til lands, men altså ikke av noen av FS-brukerne som fører artslister. Kanskje kommer en av de i år? Eller kanskje er det den første svartflabben eller lyreknurren fanget på stang i Norge vi får høre om i 2014?

Har du lyst å føre din egen artsliste? Da er du hjertelig velkommen til å opprette din egen bruker på Fiskersiden, og gå til delforumet Artsidentifisering/Artsdiskusjon. Dette er selvsagt helt uten kostnad, og i tillegg til artslister kan du også lese og skrive om det meste som har med fiske å gjøre på samme forum. Kanskje har du allerede en fisk på listen din som ennå ikke finnes i sammendraget?

Har du fått en spesiell fangst, og har bilde eller film av fangsten? Da vil vi gjerne høre om det. Send bilde/film og noen kjappe detaljer til endre@hooked.no. Skitt fiske!

The post FS-brukerne har fått 142 forskjellige arter appeared first on Hooked.

Vigdis Ljungquist Schotborg var strålende fornøyd med å ha krysset av pigghå på artslisten sin. At fisken hun faktisk hadde fanget var det som for de fleste norske artsjegere er en våt drøm fant hun ut først lenge etter at den vesle haien hadde fått svømme tilbake der den kom fra.

– Jeg trodde jeg hadde fått min første pigghå, og var egentlig helt i himmelen for nettopp det. Fisket denne dagen hadde nemlig vært helt elendig, og pigghå hadde vært ny art for meg, sier Schotborg til Hooked.

Det var forrige søndag Oslo Havfiskeklubb var på klubbtur til populære Drøbaksundet. Fisket var altså alt annet enn bra, men helt på tampen av fiskedagen skjedde det ting hos Vigdis Ljungquist Schotborg.

– Fisken tok under oppsveiving på rundt 30 meters dyp, sier den lykkelige fiskeren til Hooked.

Pigghåen er en rødlistet art i Norge, og skal derfor settes tilbake igjen om en skulle få et eksemplar eller ti. Den hardføre haien tåler vanligvis dette godt. Schotborg var klar over regelverket, og var derfor kjapp når fisken var landet. Etter et par bilder fikk haien vann over gjellene igjen, og en fornøyd fisker kunne vende snuten hjemover igjen med et ny art på listen sin.

Det var først senere at det skulle gå opp for henne hva hun faktisk hadde fått på kroken i Drøbaksundet denne søndagen. Bildet av haien nådde nemlig Andreas Næristorp, som i fjor ble kåret til Årets artsspesialist under prisgallaen Gullkroken. Han slo raskt fast at det ikke dreide seg om en pigghå. 

– Jeg skjønte lite da jeg fikk melding av Andreas Næristorp. Han gratulerte meg med gråhai, noe som jo gjorde hele opplevelsen dobbelt så kul. Da får det heller våge seg at jakten på pigghåen fortsetter, forteller Schotborg.

Pigghå er en av de vanligste haiene i norske farvann. Gråhaien er på sin side langt mer uvanlig. Den blir riktig nok tatt langs vår langstrakte kyst med jevne mellomrom, men da dreier det seg vanligvis om garn- eller linefangster. Stangfangstene går det på ingen måte tretten av på dusinet. Fiskene ligner på hverandre, men gråhaien mangler pigghåen sine finnepigger og de hvite prikkene på ryggen og sidene.

Vigdis Ljungquist Schotborg beskriver seg selv som en nokså fersk fisker, med en lærekurve som går rett opp. Hun fisker stort sett på havet, men i vinter deltok hun også under NM i sjøisfiske på Lygninfjorden i Nord-Trøndelag.

– Her fikk jeg litt sansen for å telle arter, og nå fører jeg egen artslisten, forteller hun.

Artsfiske blir stadig mer populært i Norge. En nokså fersk opptelling blant Fiskersiden sine artsjegere viser at de til sammen har fanget hele 142 forskjellige arter innenfor kongerikets grenser. At ingen av de mange listene inneholder gråhai sier det meste om hvor sjelden denne fangsten faktisk er. Det er bare å gratulere Vigdis Ljungquist Schotborg med en strålende fangst. Det er vel også safe å påstå at en ny artsjeger er fødd for alvor…

The post Vigdis fikk sjelden hai i Oslofjorden appeared first on Hooked.

Her ein kveld, nærare bestemt på mandag 21. april, sat eg som eg ofte gjer, med nasen i dataskjermen til mi trufaste stasjonærmaskin Palma 3.0, der eg på velkjent OCD-vis sorterte bilete frå påskå inn i mitt intrikate kronologiske mappesystem. Eg var akkurat ferdig, og etter å ha køyrt sju timar til Trondheim med bil same dagen, var eg rimeleg sugen på å velte meg over i køya med min beire halvdel og sjå ferskaste episode av Game of Thrones. Eg hadde til og med fått av meg buksene, men akkurat i det eg hadde forkynt til madammen at eg var «straks klar» for siste gong, ringer det i telefonen. Det var David. Klokka var 22.38, kva ville David no? Eg huska truleg ikkje samtalen heilt korrekt, sidan hjernecellene nokre sekund seinare eksploderte i eit hormon/endorfin/dopamin-fyrverkeri, men det gjekk omtrent slik:

David (rett på sak og utan «Hallo» eller den slags): «Er du kommet deg tilbake til Trondheim nå?»

Sindre: «Øh.. ja?»

David: «Har du mikroutsyr klart?»

Sindre: «Øh… ja?» (Her tenkte eg at han kanskje hadde funne ein ny babyrognkjeks)

David: «Jeg er på Skansen nå, og ligger å ser på en PANSERULKE.»

Etter dette svikta minne ein smule, om ikkje eit heilt brød. Eg snakka sikkert ikkje spesielt samanhengande.

Han forklarte vidare at han hadde gått og lyst rundt nede på Skansen, men utan mikroutstyr, og at han ikkje turte å sleppe den av syne. Som den noble og sjenerøse sjela han er, tenkte han vel:

«aah…shit… panserulke ass.. og jeg som ikke har med meg mikroutstyr…  jaja, skittt au, men jeg kan jo ringe Sindre, så kan han få’n.»

For ein mann!

Etter ein meget kjapp forhandling med madammen, forsto ho fort at dette var alvorleg. Alvorleg sinnslidelse, men like fullt alvorleg. I vill angst og panikk heiv eg på meg buksene og leita panisk etter agn. Det nærmaste eg fann var ei tupperware-boks med halvgammal salami, men det fekk duge. Heller salami enn buse.

Eg spurta ut, og høyrde madammen mumle «idiotar» i det eg låste døra, og ho har jo rett. Eg heiv meg i bilen… eller… eg heiv meg rundt på passasjersida av bilen, låste opp frå den sida med fungerande lås, velta meg inn i kupeèn og fyrte opp Toyota-vidunderet så grusen frøsa. Trekkspelmusikken frå kassettspelaren starta på det volumet den var slått av på, nemleg MAX.

Sidetrack: Eg må vel nesten forklare trekkspelmusikken. Min bestefar spelte trekkspel aktivt i sin ungdom (og vel så det), og eg sidan eg allereie har ei rimeleg diger samling med lokal musikk, spurte eg han om han hadde nokre opptak av dette som eg kunne bevare på Palma 3.0 for all ettertid. Han hadde ikkje det meinte han, men han fann ein kassett med ein annan lokal trekkspelgjeng, som kalla seg «Stiv-Kuling», og denne har eg siste veka blitt avhengig av. Dette er som dop. Pur, rein trekkspelmusikk, utan innblanding og uttynning av ting som vokal, saksofon eller kontra-fagott.

Nok om det.

Eit lite infarkt seinare var eg allereie på go vei ned Tyholtveien, hoppande på fartsdumpar så gnistregnet fyk, med «Nordlands Mazurka» av Magne Saure dundrande ut av kassettspelaren. Lenger nede i Tyholtveien er det ein 7-Eleven, og eg tenkte i farta at kanskje… KANSKJE dei hadde eit rekesmørbrød eller liknande som brutalt kunne ofrast i agn-øyemed. Klokka var no blitt 22:56, og eg storma inn i ein tom 7-Eleven og nærmast ropte:

«He dokke nåke me reke?!»

«Øh.. pølse me ræksalat kansje?»

«Ja! Good shit! Bære peis på me rekesalat, eller forresten, bære fyll et beger me rekesalat!»

6 kroner fattigare, og med eit beger rekesalat i neven, hiv eg meg i bilen og durar vidare, fortsatt med trekkspelmusikken hylande gjennom Trondheimsnatta. Når eg endeleg er framme, forlet eg bilen henslengt med åpne dører og snar-listar meg ned til den einaste fjompen med hovudlykt eg kan sjå. Dette er slike ting eg vanlegvis drøymer. Og visst faen… der var den. Ingen tvil om arten.

«Du trodde vel ikke jeg lurer deg ne hit for en skarve dvergulke, vel?»

Eg stappar fingrane i begeret med rekesalat og grev febrilsk etter ei reke. Ingenting… Eg smører heile sulamitten ut over brygga og smakar meg fram etter reke… men finn berre løk! Akkurat i det eg skal til å bite av ein del av huda på fingeren å bruke som agn, finn eg den EINE jævla reka som låg i den salaten, og får klura på eit agn på 24-kroken som var ferdig rigga på mikrostonga frå to dagar tidlegare. Sanningas time var komen… Ville den bite?

Og herregud som den beit! Den var superaggressiv og var fast bestemt på å få i seg alle tre splitthagla. I sin iver klarte den å blåse ein jet-stråle ut nasen som regelrett spylte agnet av kroken, så eg såg meg nødd til å agne på nytt. Denne gongen prøvde eg å skjule splitthagla, men den var på hugget, og angreip med det same. Til slutt fatta den interesse for rekesalatbiten, og sugde den i seg, og med eit løft og ein plopp og ein vips og ein gisp, låg den i handa… nummer 61! Hell yeah!

Det slo meg kor vill den var, og vi kasta fort salamien på havet og la den i tupperware-boksa, der den herja rundt og skapte kaos og høg sjø. Den liknar i grunn på ein liten stør, med pansra kropp, skjegg og eit nasegrev frå ei anna verd. Eg la meg ned og tok ein telefon til Bjørn:

Bjørn: «øøh.. halloen..»

Sindre: «Æææh.. ææh.. Ej ligge på i fosterstilling på ei brygge på Skansen…»

Bjørn tenker garantert: «Uff.. nå en han på fydlo igjen… big time, å so ringe han meg.. Føøøk…»

Sindre: «Ej he fått ei panserulke…»

Bjørn tenker sikkert: «SÅ fudle??», før han pip ut eit tynt sprakete «hææ…..??»

David har ringt Vegar, og han går litt fram og tilbake på bryggene og er både bitter og glad på mine vegne på ein gong. Han smiler med munnen, men langefingeren røper han. Eg spør om eg får kysse han, men får ikkje lov.Trygt oppe på tørt land starta fotoseanse, måleseanse og vektseanse…

Sidan specimenkravet på denne fisken er heile null gram, kan eg faktisk skryte på meg specimen òg, og denne kvelden blir berre beire og beire. Klubbrekord er det derimot ikkje. Glad i detaljar som eg er, la eg tidleg merke til at anus til denne fisken er plassert unormalt langt framme, i likheit med andre umulige mongofisk som f.eks. skjeggtorsk. Er det ein korrelasjon mellom vanskelegheitsgrad og plassering av anus? Dette er nok ei sak biologane vil diskutere høglytt på nachspiel framover.

Eg prøvde meg på ein JOFL-poseringsvariant med fisken i fjeset, men enda heller opp med noke Jabba the Hutt-liknande greier med ein piggete magevalk av ei dobbelhake.

Som dykk kanskje forstår: frå og med no, står eg evig i gjeld til David. Han fann fisken, vokta den, ringde meg, slapp meg til, og bisto att på til med kamera for å forevige mirakelet. Som takk for dette opprettar eg som tittelen avslører Panzerdagen, som skal feirast kvart år, i staden for 2. påskedag. Som medfølgande rituale foreslår eg at mine etterkomarar skal sende David sine etterkomarar gull, røykelse, myrra, tobakk, whisky og blue nun i posten, og samlast på spot’en for å markere dagen med å smøre rekesalat utover brygga. Alt akkompagnert av trekkspelmusikk.

Igjen:

Tusen takk, David!

I ettertid rådførte eg meg med biologane for å sjekke om dette var ein art som var fanga i fjorden tidlegare:

«Observert i Orkdalsfjorden av dykkere på 12 meters dyp punktum.» – Irvin Kilde

«Står på fangstrapporten til «Fiskeforsøgene 1898: «Ilsviken ved trælastkaien: 35 favners dyp, Agonus cataphractus (smaa).» – Bjørn Florø-Larsen

Ikkje heilt kvardagsleg, med andre ord.

Eg jubilerte nokre dagar før med vassild som art nr. 60, eit tal eg har sett fram til i årevis, og ansett som eit respektabelt antal for ein artsfiskar. Mykje har derimot skjedd på artsfiskefronten siste tida, og uvanlege fiskar blir plutseleg allemannseige. 75 er nok det nye 60 i dag, og med panserulka står eg i dag på 61, så det er vel berre å sette inn høggiret for å ta igjen resten. No har eg eit whiskyglas som ropar, så eg rundar av her. Kanskje den lengste rapporten om den kortaste fisketuren gjennom tidene, men eg håpar at detaljrikdomen har måla bilete med klåre fargar i hugen åt dykk, kjære lesarar!

Skål, og adjø!

The post Panzerdagen appeared first on Hooked.

Den ivrige sportsfiskeren Kim Rasmussen fra Bergen fikk fullklaff da han var ute med microutstyret i helgen. Han trodde han hadde klart å lure en femtrådet tangbrosme, en art det ikke er tatt mange av på stang på Vestlandet. I stedet viste det seg at han hadde skutt selve gullfuglen.

– Jeg er fremdeles litt i sjokk, sier Kim Rasmusen til Hooked, etter at fisken han trodde var en femtrådet tangbrosme er endelig artsbestemt.

For ordens del kan det legges til at stangfanget femtrådet tangbrosme rundt Bergen hører til de ytterste sjeldenheter. Femtrådet tangbrosme er en snodig liten fisk som finnes langs så å si hele kysten vår. Likevel har den i alle år vært veldig uvanlig å få på sportsfiskeredskap. Den siste tiden har fisken likevel blitt fanget stadig hyppigere i Norge, og på flere steder. Dette skyldes hovedsakelig en veldig god plass, samt det faktum at stadig flere galninger er ute med hodelykt og lett utstyr etter mørkets frembrudd. Det er nemlig i mørket tangbrosmene er mest aktive. Fangster fra Bergensområdet har det likevel vært dårlig med, så Rasmusen hadde all grunn til å være fornøyd, også før han skjønte hva han faktisk hadde fått på kroken.

Kim Rasmussen er altså en av disse som gjerne ofrer nattesøvn for fiske etter små rariteter. Lørdag kveld la han ut på eventyr, etter først å ha satt til livs en bedre middag sammen med sin bedre halvdel. Som bedre halvdeler flest ristet hun nok på hodet over at hele natten skulle gå med til fiske, men er en hektet så er en hektet.

– Jeg var fremme ved kveldens destinasjon litt før solen gikk ned. Dette er en av mine favorittplasser, og den har gitt meg en del spennende arter. Her fisker jeg året rundt, og plassen er unik på mange måter. Den ligger litt utenfor allfarvei, så man får være i fred. En ordentlig meditasjonsperle for en som liker å tilbringe tid ute i havgapet. Det som gjør denne plassen spesiell, er at en kan fiske dypt fra land helt ute mot havet, på mer enn 100 meter hvis en vil. Men her finnes også muligheter for spennende microfiske på grunt vann, seier han til Hooked.

Fiskeplassen ligger på en slags fjellhylle. Det har rast en del stein ned fra fjellsiden, og det ligger derfor en steinur som går et stykke ut i sjøen på fjellhyllen. Det er mye tang og tare rundt steinene i fjæresonen, altså mange skjulesteder for spennende microarter. Utenfor kanten av fjellhyllen stuper det rett ned mer enn 100 meter.

Målet for natten var å lure opp noen microarter ved hjelp av kikkmeite. Enkelt forklart handler dette om å lokalisere små fiskearter ved hjelp av en hodelykt, og fiske på disse med små kroker og naturlig agn. Mange fiskeslag er aktive når det er mørkt, og selv om det vanligvis er lite matnyttig å hente på denne måten, kan en altså notere en rekke morsomme arter av mindre format.

– Det hadde nettopp vært full flo da jeg ankom, og jeg begynte å lyse rundt mellom steinene og tarebladene etter noe spennende. Jeg fant raskt en tangkvabbe som er vanlig her. Den ble skremt av lyset, og jeg så ikke noe mer til den. Jeg så også et par store tangsprell, men de var utenfor rekkevidde for den korte mikrostangen min. Det tok litt tid før jeg fant første bitevillige fisk, men en tangkvabbe på 48.1 gram ble det etter hvert, forteller Rasmussen.

Litt senere fant han en tangkvabbe til, som også ble ny pers med sine 56.4 gram. Han fant også et par fine svartkutlinger, noen små dvergulker og tangkutlinger. Stor tangstikling og tangsprell, som var noen av nattens targetarter, så han derimot ikke innenfor rekkevidde.

– Det begynte nå å fjære en del, og aktiviteten dabbet av. I hvert fall fant jeg ikke noen flere fisk inne mellom steinene. Derfor bestemte jeg meg for å endre taktikk. Jeg satte meg på huk ved en litt stor stein som gir grei oversikt nedi et tunnelsystem i uren. Jeg satt ganske lenge helt i ro og bare lyste. Plutselig så jeg en fisk rett nedfor meg på rundt 20 centimeters dyp. En art jeg ikke har sett før. Jeg tenkte at det måtte være en femtrådet tangbrosme, og slengte ned takkelet med en Owner mosquito #10 agnet med reke, sierhan.

Fisken ville ikke ta, og forsvant under steinen fiskeren satt på. Den virret litt frem og tilbake gjennom hulesystemet helt inne ved land, hele tiden på 20-30 centimeter dypt vann.

– Jeg klarte å følge den et stykke gjennom tunnelsystemet før den forsvant. Jeg fikk litt skjelven nå, for denne arten har jeg ikke på listen min. Jeg gikk derfor for å hente makrell, som jeg tenkte kanskje kunne være et bedre agn til denne fisken. Jeg satte meg på samme plassen og ventet ganske lenge uten at noen fisk kom til syne, forteller Rasmussen videre.

Så skjedde det omsider noe. Samme type fisk kom gjennom hulesystemet, men det var ikke samme fisk. Denne var litt mindre enn den første han hadde sett. Takkelet med makrellagnet lå allerede nede i hulen, så nå slo han av hodelykten.

– Jeg fant nemlig ut at fiskene var veldig lyssky, og at den første jeg så flyttet seg med engang den fikk lys direkte på seg. Så der satt jeg altså, i stummende mørke, og ventet i håp om at snøret skulle stramme seg. Noe det også gjorde. Fisken hadde tatt agnet, og jeg ga et lite tilslag og løftet den opp i det lille karet jeg hadde stående ved siden av meg. Jeg gikk bort og slapp den opp i det større akvariet, der tangkvabber og svartkutlinger allerede var innlosjert for natten, forteller han.

I god sosiale medier-ånd ble  fisken straks fotografert og lagt ut på Facebook, som en femtrådet tangbrosme. Undervannsfotograf Rudolf Svendsen var raskt ute med å kommentere at han slett ikke var sikker på at dette var noen femtrådet tangbrosme. Han hadde mer troen på en nordlig tangbrosme. Og selv om femtrådet tangbrosme er en kul fangst, blekner den nokså mye ved siden av en nordlig tangbrosme. Denne arten har nemlig aldri blitt tatt på stang i Norge tidligere.

– Etter litt flere og bedre bilder ble arten endelig identifisert som en nordlig tangbrosme, forteller Rasmussen, som etter dette fikk den store skjelven bare en dedikert sportsfisker kan få.

– Jeg tok en del bilder, men måtte bare gi meg. Jeg klarte rett og slett ikke å holde kamera stødig. Samtidig tikket det inn meldinger konstant på mobilen. Jeg gikk bare rundt meg selv og svarte på en del meldinger. Jeg var helt i ørsken. En drøm hadde gått i oppfyllelse, å fange en art ingen andre hadde klart før. Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant, sier han til Hooked.

Femtrådet tangbrosme og nordlig tangbrosme er ikke helt ulike av utseende. De deler de fem skjeggtrådene på snuten og haken, men den nordlige har også ytterligere tre par små skjeggtråder på leppen. I tillegg er både hodeform og munn forskjellig. Den nordlige tangbrosmen lever heller ikke like langt nord, sør og øst som slektningen sin.

Det ble veiing og fotografering av natten superfangst etter en stund. Fisken ble målt til 15 centimeter og 29,3 gram. Nattens fisketur ble naturlig nok også kortere enn estimert. Fisken tok Rasmussen med seg hjem i akvariet sammen med et tareblad den kunne gjemme seg under.

– Akvariet står nå i kjøleskapet slik at fisken får mest mulig riktig temperatur. Kanskje dette er noe Akvariet i Bergen er interessert i å få inn?, undrer sportsfiskeren, som også har planer om å sende Norgesrekordkrav på ny art til Villmarksliv.

Vi i Hooked tipper vel at fruen i huset også er interessert at Akvariet i Bergen skal få en ny beboer. Å ha levende fisk i kjøleskapet er nemlig neppe veldig populært i lengden.

– Jeg har et tynt grunnlag selvsagt, men basert på de to fiskene jeg så på denne turen virker det som om arten jakter aktivt om natten helt inne ved land på grunt vann. De beveger seg i tunnelsystemer av steiner, huler og tareblader. Begge fiskene ble observert på 20-30 centimeter dypt vann, og de virker veldig lyssky av seg, sier Rasmussen til Hooked når han har fått litt tid på seg til å fordøye inntrykkene.

Han retter også en stor takk til Rudolf Svendsen som var raskt ute med identifiseringen, slik at ikke fisken ble sluppet tilbake med det samme.

Hos Akvariet i Bergen har de fått melding om fangsten når Hooked tar kontakt, og den spesielle fisken ble diskutert i lunsjen. Se derfor ikke bort fra at det er mulig å ta fangsten til Kim Rasmussen nærmere i øyesyn blant seler, slanger og pingviner i nær fremtid

The post Unik stangfangst fra Bergen appeared first on Hooked.

Daniel André Bjørndalen sendte i går inn verdensrekordkrav til IGFA, etter at han natt til 17. mai dro opp den største tungen noen gang fanget i Norge.

– Jeg skjønte at det var snakk om en rekordfisk straks jeg så den, sier Bjørndalen til Hooked.

Som Hooked tidligere har skrevet har fisket etter den snodige flatfisken tunge tatt av i det norske artsmiljøet. Vadere, hodelykt og hjemmelagde tungevindu er viktige stikkord i fisket. Bjørndalen er en av de som ofte er ute med vinduet, så også natt til 17. mai.

– Fisket var veldig bra denne natten, og vi fikk til sammen syv tunger, der to var over kiloen, forteller Bjørndalen.

Den største av tungene dro vekten til hele 1620 gram, fordelt på 51 centimeter. Aldri tidligere har det blitt tatt større tunge i Norge, og den registrerte verdensrekorden hos er bare halvparten så stor som fisken Bjørndalen fikk. Den britiske- og europeiske rekorden er riktig nok mye større, tett oppunder tre kilo, men dette er ikke fisk som er registrert hos IGFA, som da er den offisielle verdensrekordføreren.

– Det hadde vært kult om denne ble godkjent som verdensrekord, men vi får nå se hva de sier, gliser Ytre Enebakk-mannen.

Norgesrekorden på tunge var inntil i fjor en av de mest seiglivede registreringene i Villmarkslivs rekordlister. Etter at koden ble knekt har rekordene derimot blitt slått i… vel, rekordfart.

Marius Vikene sin fisk på 1190 gram stod fra i fjor høst og frem til nå i vår. Da fikk både Stein Johannessen og Andreas Næristorp tunger på 1240 gram, før Næristorp toppet det hele med en fisk på 1460 gram. Denne tronet øverst på rekordlisten i rundt tre uker, men ble altså slått av Bjørndalen sin rognstinne fisk dagen før dagen.

– Jeg føler meg nokså sikker på at denne fisken ikke står som norsk rekord veldig lenge. Det er mange som fisker etter tunge for tiden, og både jeg og andre har sett større fisk enn denne. Min spådom er at tokilosgrensen ryker i år, sier han til Hooked.

The post Dette er en potensiell verdensrekord appeared first on Hooked.

Artsjeger og biolog Irvin Kilde dro natt til i dag opp en fisk som potensielt aldri tidlige har blitt fanget på sportsfiskeutstyr i Norge. Forløpet til det som ble en meget spesiell natt er nesten like oppsiktsvekkende som selve fangsten.

Fisken det er snakk om er en liten fløyfisk. Til tross for at både navn og skrivemåte kan tolkes til at det her er snakk om et lite eksemplar av en vanlig fløyfisk, er det altså en egen art. Vanlig fløyfisk er ikke noen uvanlig fangst i Norge, men det er altså liten fløyfisk. Den tredje fløyfiskarten vi har i Norge, flekket fløyfisk, stiller i samme kategori som liten fløyfisk. Nå slutter vi også med fiskenavn i kursiv.

Fisken Irvin Kilde nappet opp i natt er altså svært uvanlig. Faktisk er så spesiell at Villmarksliv sin offisielle Norgesrekordliste ikke har noen registrerte oppføringer av arten i systemet sitt. Det skal riktig nok sies at Vilhelm Skilhagen sin Norgesrekord på flekket fløyfisk fra 2005 fort kan være en rognstinn hunnfisk av liten fløyfisk, men bildene som eksisterer av fangsten er ikke god nok dokumentasjon til å skille de to svært like artene fra hverandre.

Kilde, som selv er biolog hos fylkesmannen i Rogaland, har lenge ment at Skilhagen sin fisk er et eksemplar av liten fløyfisk. Etter å ha studert et bombesikkert eksemplar av arten på nært hold i flere timer i natt, er han derimot mer usikker enn han noen gang har vært.

– Det er små forskjeller på artene, og på bilder er det ikke alltid lett å se disse. Det jeg registrerer er at fisken jeg fikk i går var 11,3 centimeter og 6,4 gram, mens Vilhelm sin fisk var 11 centimeter og 12,8 gram. Fisken til Vilhelm er mye kraftigere og tyngre enn min, selv om den er litt kortere. Det kan være en rognstinn hunn, men det er vanskelig å si. Fisken står som Norgesrekord på flekket fløyfisk, og det kan godt hende at det er der den burde stå, sier Kilde.

Forløpet til nattens meget spesielle fangst er som nevnt nesten like snodig som selve fangsten. Biologen Kilde er nemlig en fyr med sans for detaljer, og da det dukket opp et bilde i Facebook-gruppen Norske artsfiskere, tok han på seg fiskenerdbrillene og satte foran tastaturet.

Det aktuelle bildet var det Kim Rasmussen som postet. Dette er samme mann som for halvannen uke siden fikk den første nordlige tangbrosmen som noen gang er fanget på stang i Norge. Bildet viste et lite eksemplar av det som etter all sannsynlighet var en vanlig fløyfiskhunn. Fisken var likevel så liten at det kjapt ble oppfordret til å sjekke pigger og ryggfinne, som da er de sikreste tegnene for å fastslå de forskjellige fløyfiskartene.

Fisken viste seg etter alt å dømme å være en vanlig fløyfisk, men hele diskusjonen fikk biolog Kilde på gli. Resultatet ble denne meget detaljerte fløyfiskguiden, som i klartekst tar for seg alle problemstillinger knyttet til de tre fløyfiskartene våre.

Da guiden ble skrevet hadde Kilde kjennskap til et fanget eksemplar av enten flekket fløyfisk eller liten fløyfisk, den nevnte Norgesrekorden til Vilhelm Skilhagen. I tillegg til denne fangsten har en annen Fiskersiden-bruker ført opp flekket fløyfisk på artslisten sin. Dette førte Kilde til følgende konklusjon: Om vi en gang får lagt alle tre artene foran oss, tipper jeg vi vil le av hvor lett det er å skille de. Grunnen til at det er vanskelig nå er at vi har sett for få av liten fløyfisk og flekket fløyfisk. Dette vil forhåpentlig endre seg i nær fremtid. Den siste setningen skulle han altså få evig rett i, bare noen timer etter at han satte punktum.

– Det er fullstendig lættis, men veldig kult. Utrolig lærerikt å ha hatt den i hånden, den var liksom noe helt annet, sier Kilde til Hooked.

Det har tikket inn meldinger om mange snåle fangster den siste tiden, og hovedgrunnen til dette er at folk er ute og kikkfisker etter mørkets frembrudd. Kilde var selv ute og lette etter tangsneller natt til i dag, en art han mangler. Utstyrt med microutstyr, krok i størrelse 28 og mysis som agn, ble tangsnellekikkingen en fiasko. Derfor gav han seg til å vade med tungevindu etter piggvar i stedet.

– Heldigvis tok jeg med seg microstangen også, den fikk jeg bruk for, sier han til Hooked.

Den meget spesielle fisken ble tatt i Stavangerområdet, og etter at fangsten var sikret bar det av sted til svirebror John Olav Florø-Larsen for å gjøre nøyere undersøkelser og ta skikkelige detaljbilder. Undervannsfotograf Rudolf Svendsen tok også en kikk på fisken, og ekspertisen konkluderte med en soleklar liten fløyfisk.

Dette var for øvrig Kildes art nummer 112 tatt på sportsfiskeutstyr innenfor Norges grenser. Trolig er biologen, som opprinnelig er fra Tønsberg, den i landet med flest fiskearter på samvittigheten i kongeriket. Den lille fløyfisken skal nå meldes inn til Villmarksliv sitt rekordregister. Om den går igjennom venter det Norgesrekord-diplom i posten.

The post En slik har du neppe sett før appeared first on Hooked.

The post De første av sitt slag fanget i Norge appeared first on Hooked.

Med en overskrift som dette kunne denne historien fint handlet om mine fiskekompiser og meg selv, og det gjør den for så vidt også. Men vi spiller faktisk annenfiolin på idiotkonserten denne gangen.

Prolog:

Så var det endelig den tiden på året igjen. Den herlige langhelgen på seinvåren, da gode fiskekamerater fra øst og vest samles i idylliske Bjordal for å fiske, skrøne, skryte og smake på brunt brygg. Den faste turen er akkurat gammel nok til å kunne kalles tradisjonsrik, og det er like morsomt å samles på denne måten hvert eneste år.

***

Tradisjonen tro var de første fiskerne i følget på plass allerede onsdag ettermiddag, og utover torsdagen ble tre av hyttene på Nesheim Camping fylt opp. Selv var jeg siste etternøler, da jeg måtte på jobb fredagen. Fisket var ikke helt sykt , men både torsdag og fredag ble det meldt om en del lysing, en del blålanger, kolmule, vassild, glassvar og til og med en spisskate. Jeg innrømmer gjerne at det er vanskelig å sitte på et kontor når slike bilder dukker opp:

For unge Hopland gikk det greit å utsette avreisen til grytidlig lørdag morgen, men klokken fikk ikke bli mer enn 05.00 før jeg satt bak rattet. Det får da være måte på. På vei nordover til Sognefjorden gjorde jeg et stopp etter havabboren. Jeg hadde troen da det hugg tungt på en streamer, og 15 meter snøre forsvart av fluesnellen før jeg rakk å reagere nevneverdig. Dessverre ble det med håpet. Årets første makrell bød riktig nok på en fin fight på lett flueutstyr, men det vil være en løgn å si at jeg ikke var litt skuffet da fisken viste seg. Det ble også med denne ene, nå gjaldt det nemlig å komme seg på sjøen.

Vel fremme i Bjordal var det som ventet lite liv. En står ikke opp klokken 08.00 når en har filetert fisk til klokken 03.30 natten i forveien. Eller for den saks skyld testet 32 ulike øltyper samme kveld. Den eneste som var på beina var Erling, som i denne forsamlingen må kunne kalles et av de mer fornuftige tilfellene. Det ble til at vi satt og pratet på terrassen til fiskeabstinensene mine tok fullstendig overhånd, og jeg rigget en av stengene som stod støttet oppetter hytteveggen med småkrok og reke. Dette resulterte i en hel liten kasserolle med tullefisk, der både bergnebb, gressgylt, grønngylt og svartkutling var representert. I nøden spiser som kjent fanden fluer.

Etter hvert begynte det å livne i lundar og lauvast i li, og klokken ble ikke mer enn 10.30 før vi var på vei ut til storfisken. Dette var egentlig over all forventning, men det er i alle fall moro at overraskelser kan være positive av og til, også. Jeg delte båt med Vilhelm og Roger denne lørdagen, og siden vi var tre fiskere tok vi Quiksilveren, den største båten på campen. Åsmund og Martin, Audun og Christian og Erling og Kristian utgjorde besetningen i de tre andre båtene som gikk fra kai omtrent samtidig. Resten av gjengen hadde ennå ting å tenke over, akkurat som den gamle sjøulken bestefar Lebeda (1.04 inn i videoen).

Målet for dagen var som nevnt lysing og blålange, og med fin driftfart og fangster av begge arter de foregående dagene var troen på topp. Toppfiskene før lørdagen var en lysing på 7,3 og en sei på 8,5, begge signert Jan. Dette var for så vidt toppfiskene etter lørdagen også, men det var den svære blålangen Martin mistet i vannskorpen det ble snakket om. Hvor stor den var er uvisst, i all den tid den sank før noen fikk satt kleppen i den, men det ble snakket om åtte-ti kilo. Om den har vokst til 12-14 til neste år blir neppe noen overrasket.

Uansett, troen var på topp, og rigger med saftige fiskeagn gikk over bord fra alle fire båtene omtrent samtidig. Men fisket var treigt. Fryktelig treigt. Spesielt hos oss. Roger og jeg fikk hver vår lange på noen kilo, men ikke den blå typen. Vilhelm gjorde det enda dårligere, og slo til med en brosme. Den eneste fisken vi fikk mye av i løpet av en god del fisketimer var lusuer. Disse fikk vi til gjengjeld jævlig mye av, og etter hvert som timene gikk, og lusuerhaugen vokste, sank håpet mer og mer.

Fra de andre båtene ble det rapportert om riktig sort, men ikke voldsomme mengder. Audun fikk en flott lysing på 5,6, mens Martin slo til med en enda finere en på 7 blank. Martin utfisket ellers resten av gjengen også i antall denne lørdagen, og endte dagen på seks lysinger. Både Åsmund, Erling, Christian og Kristian fikk også riktig sort, men ingen beist eller mengde. Det var bare i Quiksilveren det ikke var lysing på dekk da klokken bikket middagstider. Det vil si, vi hadde en lysing på dekk, men den hadde vi funnet flytende i sjøen. Trolig var det fisken Åsmund mistet 30 meter under båten. Vel smaker lysingen godt enten den er fisket eller funnet, men det er liksom ikke like stas å kleppe opp drivgods som å faktisk fange fisken selv.

Utpå ettermiddagen skjedde det omsider ting hos oss. Først gjorde Vilhelm tilslag for konge og fedreland, og kroket en fisk ti meter over bunn. Dette måtte jo bare være lysing, og det var det. Ingen kjempe, men en fin fisk på rundt tre kilo.

Så nappet det hos både Roger og meg samtidig. Roger kroket sin fisk, mens min ikke ville være med på leken. Roger meldte om lusuer, men opp kom en kolmule. En nokså fin en også, som etter at Vilhelm og vidvinkellinsen hans hadde vært i aksjon så ut som den veide gode 19 kilo.

Nå hadde vi tydeligvis truffet plassen, og troen var på topp igjen. Men det var før telefonen til Vilhelm ringte. Den siden av samtalen Roger og jeg hørte gikk omtrent slik:

– Å?

– Nei?

– Du tuller?

– Ja vel?

– Vi må vel ofre oss, vi da…

– Hva sa du?

– Høyanger?

Vi bare så på hverandre, ristet oppgitt på hodet og så på Vilhelm. Som sukket tungt…

Det var tydeligvis skjebnebestemt at Roger og jeg ikke skulle få lysing denne turen. Telefonen var nemlig fra fastlandet, og beskjeden var like enkel som den var trist: To engelskmenn hadde fått motorproblemer i retning Høyanger, og de trengte assistanse. Vi hadde størst båt, og siden vinden ute i selve hovedfjorden hadde tatt seg kraftig opp, fikk vi det ærefulle oppdraget å redde turistene i havsnød.

Turen fra fiskeplassen vår og inn til Høyanger er lang. I stiv kuling og to meter høye bølger ble den enda lengre. At det viste seg at gutta faktisk var helt inne i Høyanger, og ikke bare i retning av tettstedet, gjorde redningsaksjonen komplett. Eller vent litt. Det var det en del andre momenter som gjorde. For eksempel at de to karene, som for øvrig bare var kledd i shorts og t-skjorte, hadde krysset Sognefjorden i en 13-fots jolle. Og at de hadde kommet seg i land på en brygge og fortøyd jollen slik at motoren lå og slo oppetter svaberget. Og at tauet om bord ikke var langt nok til å få båten ut av kjølvannet vårt, slik at vi ble tvunget til å gå i seks knop tilbake igjen til Bjordal. Og så er det selvsagt detaljene, da. For eksempel at gutta bare hadde med seg tropisk nektar, kjeks og en reiseutgave av backgammon, og at de fotograferte hele redningsaksjonen meget grundig. Neida altså, joda. Dette var utvilsomt drevne sjøfolk. Av og til er flaksen bedre enn forstanden.

For vår del betydde redningsaksjonen mange timer med tapt fisketid. Ikke at det var krise, men det var unektelig kjipt. Roger markerte dette på Roger-vis, og skrudde Dimmu Borgir på bånn pining inne i kahytten mens han tok seg en svenskepils. Hadde ikke engelskmennene fått kultursjokk før, så fikk de det i alle fall da. Det beste med hele redningsaksjonen var likevel ilandstigningen. «Thank´s guys», var den eneste kommentaren vi fikk, og så var turistene borte. Båten deres var det Vilhelm som måtte padle på plass og fortøye. Det hele var nesten surrealistisk, men det ble i alle fall en god historie utav det hele.

Fiskedagen var derimot ikke noe å skryte av for vår del, men siden det ennå var lyst beinet Roger og jeg utpå igjen for å prøve å berge stumpene. Vilhelm gikk på sin side i gang med kveldsmaten, som for anledningen bestod av fem liter kremet fiskesuppe med innslag av lysing, blålange og lusuer. Kokken ville også ha fersk vassild i gourmetretten, og Roger tok oppdraget. Leverte gjorde han også. Småkrokene på dypet fanget både vassild, lusuer og svarthå. Bare førstnevnte art ble med hjem.

Hos meg var det fortsatt dødt, men på det nest siste driftet skjedde det omsider noe. Først kroket Roger noe tungt på småkrokene sine, og like etter smalt det på en bedre fisk hos meg. Roger mistet sin fisk høyt i vannsøylen, og tokiloslangen som hang på en av de andre krokene hans skjønte han ikke engang at at var der før den var oppe. Den som forsvart var garantert stor.

Min fisk var ikke svær, men jeg hadde troen på riktig art og potensiell ny pers. Jeg fikk rett i begge deker. Etter 190 meter med sveiving åpenbarte en vakker lysing seg foran meg. Jeg fikk fisken i båten, og konstaterte pers på direkten. Vekten stoppet på 4,6 kilo, og jeg var storfornøyd. At det bare ble svarthå på siste drivet spiller liten rolle.

Vel inne på land ventet varm fiskesuppe. Etter en dag som denne er det utrolig kjekt å kunne roe ned med en hel bønsj med likesinnede, og nyte et bedre måltid i vake omgivelser. Historiene sitter alltid løst i en slik forsamling, og det samme gjør latteren. Når i tillegg to engelskmenn som aldri burde vært alene i en båt sørger for mer bensin på historiebålet, kan det nesten ikke bli bedre. Jeg gleder meg allerede til neste vår…

The post En fjord full av idioter og treig lysing appeared first on Hooked.

Påsken ja. Det er en stund siden nå, men for en påske vi fikk. 

Opptil flere fridager på en gang og med værmeldinger som meldte sommertemperaturer, null vind og sol. Det var nesten så jeg trodde noen hos yr dro en forsinket aprilspøk.

Påsken ja. Som hadde utgangspunkt i en plan, så ble det to planer, så endte det tilslutt opp med en kombinasjon av begge to pluss en til.

Påsken ja. Påsken i år var utrolig bra!

Etter seks mnd med sammenhengende drittvær løsnet det endelig i starten av april. Sola dukket etter hvert opp og vinden stakk et annet sted.

De par første dagene beveget jeg meg ikke ut døra, utrolig nok, men tiden ble brukt godt. Det var mye vedlikehold av utstyr som måtte gjøres, og tacklemappene var relativt tomme for det jeg hadde tenkt å bruke i enden av snøret denne turen.

Når alle riggene var klare til dyst ble det mye planlegging. For planen var i utgangspunktet å reise sørover med fullt fokus på piggvar, inspirert av Team Isola sine piggvarer (Som kan leses HER), Lasse sin fantastiske slettvarfangst (Som kan leses HER) og Irvin og Adrian sin fangst av piggvar (Som kan leses HER) – bare noen dager i forveien.

Team Isola startet tidlig i år og helt siden de første fangstrapportene av svære og fete piggvarer på grunt vann har jeg sittet med store fiskeabstinenser.

Nå vet jeg riktignok at fisket de har i Sverige er noe helt annet enn vi har her på Østlandet (..enn så lenge.. og får man én var her så kan man kalle turen for suksess.

Mine egne fangster av pigg- og slettvar er ikke spesielt store, men etter at flatfisksjuken satt seg for alvor i fjor er det alltid like spennende å prøve seg på de. Uansett resultat.

Jonas var gira på å få noen nye arter og ble etter hvert veldig gira på både Plan A og Plan B så vi fant ut at det måtte bli en ekstra dag der nede enn det vi opprinnelig hadde i tankene.

Så, hva var så planen?

Etter å ha diskutert litt med Espen (Aspen på Fiskersiden) kom vi fram til at vi skulle teste et par nye plasser. Den første plassen så fantastisk ut på flyfoto, dog ikke spesielt fantastisk når i endelig ankom stedet.

Jeg overdriver ikke når det var minst 200 personer samlet på det samme stedet og folk stod overalt på de få fiskeplassene som var – for å fiske i kø. Vi rakk vel 5 kast hver før jeg etter hvert mistet trua, så vi byttet plass. Den neste plassen var vi i det minste helt alene, men fisket tok seg ikke opp av den grunn.

Det mest morsomme var at vannet på denne plassen var så klart at vi kunne se alt som foregikk på sanda rett nedenfor oss, på om lag 3 meters dyp. Skrubbene var sinnsykt hissige og kasta seg over de svære agnene vi brukte.

Etter å ha snakket et par timer med Espen som var på familieutflukt, operert ut hele fortommen på ei skrubbe og slappet av i sola med en pils fant vi etterhvert ut at nok var nok.

Dårlig timing å velge plassen hvor absolutt alle skulle samle seg. Burde vel skjønt tegningen at man ikke fisker på de fineste plassene i fylket på selveste påskeaften, spesielt når været var så fint som det var

Vi kunne like gjerne forflytte oss til neste plass, hvor hodelyktene ble funnet frem i lag med stormkjøkken og grillpølser. Alltid greit å ha litt mat i skrotten før man skal kikkfiske ei lang økt.

Jeg har vært på denne plassen mange ganger tidligere og i bilen på tur bort ramset jeg opp alle artene Jonas manglet, så han hadde fullt fokus på å få prikka de på sin allerede velfylte artsliste.

Plutselig dukket Daniel André,Vetle og Dag Henrik opp også, og brått var vi en haug med artsfiskende idioter samlet på samme sted

Først ut varmet jeg opp med et par helt greie fisker:

Det ble plukket noen store tangstiklinger i ny og ne så jeg fant ut at jeg skulle gjøre et unntak – nemlig å fiske opp en av dem. Alle fiskene var enorme og folk meldte om specimenfisk høyt og lavt, så jeg ville ikke være noe dårligere.

Det er alltid utrolig spennende å gå rundt og titte i mellom kampesteinene på denne plassen for man veit aldri hva man finner. Forholdene lå virkelig til rette for å kunne finne noen interessante og spesielle fisk og det var akkurat det som skjedde etter noen minutter. En hale avslørte at det var en tangbrosme i nærheten og like etter hadde Daniel Andre plassert et agn i nærheten. Vi stilte oss rett ved siden av stanga og småskravlet litt før den pinglete UL-stanga  bøyde seg helt rundt og avslørte at en fisk hadde tatt agnet – men var det rett art? Joda…

Midt i mellom alle ulkene, dvergulkene og ålekvabbene, roper plutselig Dag Henrik at han har fått en sinnsykt feit tangstikling og jeg tror ikke han skjønte selv en gang hvor stor den var før den fikk en kjapp tur på vekta.

Etter å ha avkroket den var det plutselig snakk om ny norgesrekord og stemningen steg enda noen hakk!

Etter at vi fant flere dusin med kystringbuk, også kalt busemenn, ble det selvsagt en del forsøk på dem uten suksess. Tarebladene svaiet dessverre litt for mye i de bittesmå bølgene som var, så agnpresentasjonen ble rett og slett vanskelig. I tillegg, når ting først lå til rette for hugg, stakk de enten av eller så ble agnet angrepet av ulker. Veldig kjipt at forholdene skulle være halvkjipe for å få fisket på dem, da ingen av oss hadde arten fra før.

Etter hvert gav jeg opp kystringbukene og startet å speide rundt og  i mellom steiner og på litt ymse vanskelige plasser. Brått står det en brukbar paddetorsk og titter på meg. Den merkelige fisken som ligner mer på et forvokst rumpetroll enn en fisk var plutselig «bare der» og siden Daniel Andre tidligere på kvelden hadde snakket om at han manglet arten lot jeg han fiske på den.

Den forsvant sakte nedover i moloen etter jeg lyste på den, så vi kastet noen rekebiter ned i hullet for å holde den i nærheten. I mellomtiden rigger Daniel Andre om til litt større krok og agnet med en makrellbit.

Etter noen minutter napper det forsiktig før stangtuppen indikerer at fisken har kroket seg selv og sitter på. Vel, den satt på, men den satt også fast.. Det ble litt tautrekking og lirking før den til slutt kom seg ut og vel på land kan Daniel Andre feire med å endelig ha brutt forbannelsen sin på paddetorsk. At fisken var unormalt stor til Østlandet å være var ikke helt feil det heller…

Vetle derimot forsvant og ble borte en god halvtime før han krabber ut fra undersiden av ei brygge. Det er nemlig slik på denne plassen at det er mulig å gå noen titalls meter under ei brygge, og der ligger det fine flate steiner hvor fisken ofte er lett tilgjengelig for å bli fisket på, til tross for at fiskeren står med ryggen i 90-grader og ser rimelig teit ut. Opp fra diverse lommer fisker han plutselig ut et par ulker og en rimelig drøy dvergulke…

Rett etter dette forsvinner han nok en gang, denne gangen på utsiden av brygga. Han står stadig og roper om ymse observasjoer av kystringbuker, ulker, tangbrosmer og det som var og når han endelig kommer tilbake igjen har han også fått seg en ny art!

Jeg derimot har tatt meg en lenger pause for å se om jeg kunne finne noe interessant for de andre gutta å fiske på. Når hele havna koker av børstemark, mysis og annet smågodt for fisken er det ikke vanskelig å finne noe for enhver å fiske på, uansett hvor stor eller liten krok man har.

Etter en liten stund roter jeg frem stanga og slipper ned på en tangsprell som tar tvert og jeg kan notere meg for den nest største av arten jeg har fått sålangt. Ikke akkurat en art jeg prioriterer på enhver tur

Når vi gav oss i halv seks-tiden gjenstod det bare å finne en fornuftig plass jeg kunne slå opp bedchairen og få seg noen timer på øyet. Etter en liten kjøretur fant vi en avstikker på en skogsvei som så fin ut.

Etter et par timer søvn og ørten hundre hakkespetter som hadde konkurranse i tretoppene rett over hodet var vi klare for en ny fiskedag. Planen bestod av lomre først og fremst, siden Jonas fremdeles manglet arten.

Først gjorde vi et stopp på vei til Langesund på noen flytebrygger. Her har det tidligere vært fanget kule fisker, mest av andre, og noen få av meg så vi gav plassen en sjanse.

Dessverre, får en nesten si, men jeg kommer nok aldri til å prøve der igjen. Den skuffet totalt og når vi etter fire timer kunne oppsummere med fire sjøstjerner og en torsk var det liten vits å fortsette. Topp stemning.

Siden turen ble utvidet med en dag, fant vi ut at det var greit å kunne få seg litt fasiliteter og en skikkelig natt søvn før vi skulle på jobb. Og Espen, Espen stilte opp, som alltid!

Når planen også ble utvidet med en dag tok vi oss tid slik at Jonas kunne prøve seg på en litt mer bankers plass for lomre, så overtalte vi Espen til å bli med noen timer i sola og for at vi ikke skulle rote oss bort på veien.

Ytterst i Langesund er det noen fine fjell hvor det i følge gamle tunger er hundrevis av mikrolomrer som er enkle og få.

Fanatastisk å nyte solen ved havet og som bildet illustrerer kunne det nesten ikke blitt bedre.

Vel, det kunne blitt bedre om jeg ikke hadde vært så frekk at jeg faktisk klarte å snike opp to lomrer uten at Jonas fikk prikket arten. Det har nesten blitt tradisjon det der. Det er faktisk tredje gang det skjer, når vi tester etter lomre at jeg får den etter kort tid og at Jonas får alt annet som svømmer der nede. Det er bra Jonas ikke er langsint, og tar det meste med et smil

Utover kvelden var planen opprinnelig at jeg, Jonas, Roger og Espen skulle skli ned i hver våre svette vadebukser og ta en runde med vinduet rundt noen plasser. Men etter litt diskutering ble vi enige om å vente til neste gang med det, og heller fokusere på at gutta skulle få plukket litt nye arter så vi kjørte etter hvert videre til plassen vi besøkte dagen i forveien.

Martin og Espen nummer to ble også med denne kvelden, så det ble nok en gang en stor gjeng med artstullinger.Alltid moro med artstullinger!

Mitt første mål for kvelden var å slå den gamle persen min på ålekvabbe, som stammer fra 2009 og lød på 195g. Den var forøvrig tatt på samme plass.

Som sagt så gjort, etter 10 min fiske i mørket dukket det opp en fin kvabbe som velvillig spiste reke.

Rett etterpå fant jeg ut at det var på tide og også å øke den litt igjen og fikk denne:

Nå hadde det endelig blitt skikkelig mørkt også. Mysis, tanglopper og børstemark svermingen begynte å ta fullstendig av og det gjorde fiskene og. Overalt var det ulker, kantnåler, tangstiklinger, sild, torsk og sei som grådig forsynte seg av alle de forskjellige matfatene. Det ble testet noen kast på silda uten noe særlig til interesse også.

Etter å ha satt meg ned på den antatt beste plassen for femtrådet tangbrosme ser jeg en art Jonas mangler, så jeg ber han ta turen bortom. En rognkjeks har vist seg og sitter og duver med tarebladene på jakt etter mat. Ikke at den var spesielt stor, men Jonas slipper ned en 18-krok agnet med en liten rekebit og fisken nøler ikke særlig lenge før den tar. Endelig fikk Jonas en art som har unngått han siden Åkrafjordenturen vi hadde i 2013.

Derimot ble det enda flere kvabber og ulker som fikk seg en runde på vekta og blant de var disse:

Dagen i forveien så jeg mange av en art som de fleste artsjegere drømmer om, nemlig femtrådet tangbrosme. Jeg var så heldig at jeg fikk arten for første gang i 2009 og har egentlig ikke prøvd noe særlig etter den i etterkant. Det ble også tatt et par tangbrosmer kvelden før, så jeg bestemte meg for å gi det et forsøk igjen.

Har tenkt gjennom scenarioet mange mange ganger siden 2009, om hvordan de oppførte seg, hvordan man får øye på dem og hva man bør gjøre og ikke gjøre for at de skal la seg fiskes på. Femtrådet tangbrosme var i mange år en av mine kuleste fangster og en av de mest merkelige artene jeg har fått.

Med alt dette godt plantet i bakhodet satt jeg meg ned på samme plassen som for 5 år siden og tok et raskt overblikk over området. Der! En hale! Men hvor i all verden ble den av?

Øynene gikk raskt og systematisk over alle kriker og kroker nok en gang og etter et halvminutt med speiding så jeg enda en fisk som gikk og surret, godt kamuflert. Heldigvis var det lett å se at det ikke var den samme fisken jeg så to ganger, fordi hunn og hannfiskene har til dels forskjellige farger. Og denne fisken jeg nå satt og så på var en hunnfisk, og den var stor!

Senker ned agnet og fisken tar, som den gangen for fem år siden, agnet tvert. Får landet fisken elegant i den ledige handa og ser med en gang at den er mye større enn alle de andre jeg har sett tidligere.

Etter en runde på tre forskjellige vekter har jeg perset på nok en art denne kvelden.

Etter å ha fått tangbrosma fant jeg ut at det er like greit å hjelpe de andre gutta med å plukke litt arter og etter et par minutter har Roger, som ofte har blitt lettere mobbet for å ha over 80 arter men som mangler både ulke og dvergulke gjort storeslem og plukket begge. Lett match!

Roger er litt for godt vandt med å bli guidet til nye arter, så han forlanger nesten fem nye hver gang vi er på tur sammen. Denne kvelden be dessverre unntaket men jeg gjorde mitt beste.

Etter å ha flyttet oss noen meter vekk fra de andre, får jeg straks øye på tre striper i mellom noe tang og ber han om å slippe ned rekebiten sin. Fisken snur tvert og jeg teller til tre og ber han sette et hardt tilslag. Så enkelt kan det gjøres!

Kystringbukene er fremdeles på plass så jeg gir de enda et forsøk, dessverre uten suksess. Samtidig som jeg sitter helt rolig på en stein med hodelykta avslått hører jeg noe merkelig plasking i et bittelite hull ved siden av venstrefoten min, så jeg skrur på lykta for å ta en titt. Der lyser jeg rett i fjeset på en tangbrosme, som naboen på steinen ved siden av mangler. Jeg lar Espen ta over plassen for å få fiske på den. Etter et par minutter er det ikke mindre enn to(!) femtrådet tangbrosmer som sloss om agnet hans og etter litt lurking får han den ene til å ta. En art han bare hadde drømt om tidligere satt endelig!

Ikke nok med det, etter å ha gått tilbake til den samme plassen fisker Espen på noen ulker som skyter opp fra tangen for å spise børstemark og den ene tar kroken hans. Det viser seg at det er helgas nest største dvergulke og nok en fisk som så vidt krøp over specimenkravet.

Jonas som brukte hele kvelden den foregående dagen på å fiske både etter tangstikling og tangsprell og som fremdeles manglet arten fant ut at han måtte prøve igjen. Så han forsvant en liten stund, og kom tilbake både glad og irritert på en gang. Han hadde nemlig fått en tangsprell, men den hadde ramla ut av hånda hans og ut i vannet igjen så han nektet å telle den som ny art. På neste forsøk derimot gikk det hele litt bedre og vi fikk også tatt et bilde av den denne gangen, før den fant sin vei ut i tangen igjen.

Etter å ha fisket på tangstiklingene i noe som virket som evighet (tror det i realiteten var nærmere 5 timer..) får Jonas endelig belønning for strevet. Turen tredje nye art som allerede har gått over all forventning for hans del.

Og apropos tangstiklinger..

Martin som har arten fra før, men som hadde en fillepers finner ut at han skal fiske på en av de litt større tangstiklingene. Utstyrt med 26 krok og en liten mysis tar det ikke lange tiden før han melder om en sinnsykt hissig tangstikling som tilslutt sitter klokkerent på den lille kroken. Og når Martin snakker om «20g+» flokker vi oss rundt han og ser på en helt latterlig svær tangstikling som står og hviler i bøtta. Ny norgesrekord for andre kvelden på rad – på samme art! Latterlig.

Så over til kanskje det som skulle være høydepunktet for helgen, for min egen del.

En hel dag med var-fiske på en bortgjemt plass.

Det første som møter oss er store mengder med tobis, både storsil og småsil er godt representert og med det så går trua rett til værs. Noe bedre tegn finnes knapt?

De første kastene utover sanda leverer ingenting så det er på tide å dra frem erfaringene svenskene har gjort seg med varene på våren og hva vi selv så i fjor høst, med vinduet.

Noen nye kast går utover sanda og når agnet nærmer seg en fin vegetasjonskant merker jeg et lite pirk, venter et par sekunder før jeg får et dunk i stangtuppen og kroker fisken.

En uhektisk fight senere skimter vi en liten piggvar, som får seg en tur innom håven. Man får nesten kalle det suksess selv om fisken ikke var av den største sorten, men som sagt – var er var her på Østlandet. Fornøyd er jeg uansett

Fisken tok rett før full fjære, så forhåpningene var ikke spesielt store de neste par timene, og ganske så riktig tok det to timer før det skulle skje noe igjen.

Samtidig som jeg tar meg en matpause i sola, så ser jeg at en var-lignende skikkelse følger agnet til Jonas helt inn, men bråsnur og graver seg delvis ned igjen. Han får fisket på den ganske lenge før fisken mister interessen og svømmer sakte utover igjen. Det var liten tvil om at det var en liten slettvar.

Jeg tar noen kast mot området hvor piggvaren beit og på et av kastene ser vi at det følger en annen slettvar helt inn. Denne også bråsnur og stikker av før vi rekker å gjøre noe som helst mer.

Vi registerer i hvilken retning de stikker av mot, så vi kaster begge parallell i håp om å få de til å ta.

Etter nok en rekke kast har jeg en ny følgefisk. Sier til Jonas at det bare er ei skrubbe, men den så halvfin ut, så jeg gir den et forsøk. Kaster ti meter forbi den og sveiver agnet aktivt forbi den. Omtrent i det agnet passerer ser jeg den følger etter i en voldsom fart, så jeg stopper å sveive og da reagerer den med å inhalere hele den store sildebiten jeg fisker med. Det er ikke før fisken nesten er i overflaten at vi faktisk skjønner at det ikke dreier seg om noen skrubbe.

En fantastisk avslutning på en fantastisk påske – både fiske- og værmessig.

Og for å ramse opp enda litt mer, så ble det både torsk, sei, bergnebb, sandflyndre, sypike, berggylte og sortkutling ved siden av.

Takk for en fiskerik påske Jonas, Daniel Andre, Vetle, Dag Henrik, Espen, Espen og Roger! Håper vi sees igjen snart!

The post Artsfiske i Vestfold appeared first on Hooked.

Dan André Aarsvold har, som så mange andre, begynt å vade med vindu i døgnets mørke timer. De siste ukene har han hatt fullklaff, og det hele toppet seg denne uken, med den største, sportsfiskefangede slettvaren noen gang tatt i Norge. Vi lar fiskeren selv fortelle:

Etter et uendelig antall turer til en helt spesiell lokasjonen dette året, begynte det plutselig å skje ting. På de aller fleste turene har jeg observert diverse kutlinger og mye sjøørret, men også en og annen skrubbe og sandflyndre. På grunn av biotopen, og at plassen ligger relativt skjermet til, har jeg likevel ofte prioritert dette stedet, da det i praksis ikke er langt til dype fjorder og åpent hav. Jeg vet at det går mye rart her, og det er nok mye artsrikdom her som vi ikke klarer å kartlegge i løpet av en, to eller for den saks skyld ti turer.

3. september 2014 fikk jeg mitt første møte med et respektabelt medlem av varfamilien, Dette ble også min art nummer 40 på stang i norske farvann. At det var en slettvar på hele 1,7 kilo gjorde at opplevelsen ble helt syk, og jeg følte at jeg hadde flyt for første gang på lenge. Fisken enten sine dager som mat, da jeg hadde hørt at slettvar rett og slett er gourmetmat. Selve opplevelsen av å lykkes med denne fisken kan ikke beskrives. En så sjelden fisk og et så flott eksemplar som første utgave, er rett og slett magisk!

Sommeren er definitivt slutt, og høsten er godt i gang. Jeg går rundt og tenker at det blir mindre og mindre muligheter for stor flatfisk for hver dag som går, men jeg vet ikke om dette er reelt. Så vidt jeg har forstått det er mulighetene størst om våren og høsten på grunt vann. Om dette er fordi vi ikke synes det er å gøy å vade rundt når det er tre kalde i lufta, eller om det er fisken som ikke trekker opp på grunna om vinteren, vet jeg ikke. Uansett gikk jeg rundt med en nagende følelse om at denne slettvaren på 1,7 kg kom til å bli en god avslutning på kikkfiskesesongen i 2014.

Forholdene da jeg stiftet bekjentskap med denne var blå himmel, klarvær, bortimot vindstille og høy vannstand, altså ikke de forholdene man pleier å ha her på Vestlandet. Et par uker gikk, og det bar atter en gang ut på tur. Datoen viste nå 2. oktober, og det åpnet seg opp en ny mulighet, både tids- og værmessig, så jeg ringte min gode venn Thor, og vi avtalte at vi skulle ta oss en tur til stedet jeg hadde fått den forrige slettvaren. Vi begynte rolig med litt mikrofiske, og begge to landet hver vår sandkutling tror jeg. Jeg talte ikke skjell, så kan godt være en leirkutling også. Jaja, nok microfiske…

Videre gikk vi rundt og fisket på en «uidentifisert fisk», men jeg tror det var en microdvergulke. Vi dro opp noen små skrubber for å bli varme, og så også enormt mye store, flotte sjøørreter, som sedvanlig ikke ville ha hverken brisling eller agn, hvorav den største nok var godt over kiloen!

Kulden begynte å ta, og kvelden nærmet seg slutten, men vi bestemte oss for å ta et raskt sveip til over stranda, siden det nå var blitt skikkelig mørkt. Det er da det skjer. Jeg ser et lite kumlokk ca. tre meter fra der jeg står. Da det kun var jeg som hadde «stor stang» og krok, var det ingen tvil om hvem som skulle fiske på dette beistet! Brislingen blir lempet uti og «the game is on»

Fisken er totalt uinteressert. Vi tar en kjapp pause, sjekker kamera, setter på GoProen, (som for øvrig ikke lager den beste filmen i stummende mørke) og ikke minst setter på en ny brisling, som jeg stikker et par hull i med kroken for å maksimere luktspredningen. Pulsen øker og jeg tror den bikker 199 et par sekund. Uti med brislingen to tre små jokk med stanga foran munnen til slettvaren, en eksplosjon av proporsjoner, et brukbart tilslag og jeg har fast fisk! En fight jeg bare husker bruddstyrker og gledeshyl fra, og denne jævelen ligger i den alt for pinglete håven!

Så fikk var det tid for å sjekke om dette var rekordfisk, og det var det! Lykken stod da også i taket helt til jeg fant ut at fisken burde veies på vekt godkjent for kjøp og salg. Klokka hadde allerede bikket 22.45, men hva gjør vel det når Kiwi har åpent til 23:00?

“Ehh, kan jeg veie denne posen?” Her strekker vekta seg opp til 3260 gram, og det må jo være godkjent på en vekt som er godkjent av Posten Norge.

Mon tror hva de tror om meg på den lokale Kiwi-butikken nå? Jajaj, shit au!

Fisken ble fisket med en Savage Gear XLNT 6` 10-30 gram-stang, beregnet for vertikalfiske. Å stå ca. to meter fra og se på når en sånn fisk eksploderer og tar agnet ditt, er en ubeskrivelig følelse. Lykkefølelsen og adrenalinet som bredte seg i kroppen når fisken var sikret i håven, kan ikke beskrives.

For å måle tykkelsen stappet jeg en tannpirker inn i fisken. Den var nøyaktig fem centimeter på det tykkeste punktet.

Fisken vil bli meldt inn som ny potensiell norsk sportsfiskerekord. Jeg vurderer også å melde den inn til IGFA, da slettvar ikke tidligere er meldt inn dit.

Lykke til på ditt neste strandtokt, og husk at dette som oftest handler om å være på rett sted til rett tid!

***

Om forfatteren:

Dan André Aarsvold

31 år, født og oppvokst på Karmøy.

Ivrig kajakk-, hav- og artsfisker.

Driver fiskebloggen http://www.mannenoghavet.wordpress.com

The post Kikkfisket kjempeslettvar på Karmøy appeared first on Hooked.

Husker du Judith Brommeland sin kjempelysing fra i sommer? Nå er fisken offisielt godkjent som verdensrekord hos IGFA. Storfiskeren fra Øygarden utenfor Bergen er mer enn fornøyd.

– Ting har tatt veldig lang tid, og hele prosessen har vært tungvint, men jeg er utrolig glad jeg gjennomførte. For meg betyr det mye å få godkjent denne fangsten som verdensrekord. En slik fisk får jeg kanskje bare en gang i livet, sier Judith Brommeland til Hooked.

Det var andre pinsedag i år Brommeland på sjøen utenfor Sotra, sammen med både familie og venner. Reisefølget var fordelt i to båter, og turen gikk til en ytterst hemmelig plass, slik storfiskplasser gjerne er. Spesielt de som huser stor lysing.

Les også: Judith knuste norgesrekorden

På mellom 110 og 120 meter fikk den ivrige havfiskeren det som nokså kjapt ble registrert som ny norgesrekorden på lysing. Nå er altså fisken, som ble klokket inn til hele 13,23 kilo, også godkjent som ny verdensrekord hos IGFA.

En skulle kanskje tro at det var en smal sak å registrere en rekordfisk iverdens største fiskerekordregister. Det er det ikke. Papirmøllen Brommeland måtte gjennom for å få fisken sin godkjent er i det hele tatt nokså syk.

– Jeg trodde jeg hadde mitt på det tørre. Fisken ble veid i land på godkjent vekt, med mange vitner, og den ble også nøye fotografert. Men så enkelt var det altså ikke, sier hun til Hooked.

Brommeland fylte ut alt av skjemaer IGFA trengte, men det var ikke nok. I tillegg til dette og innsatsen beskrevet over, ble det nemlig krevd at storfiskeren sendte inn takkelet hun hadde fisket med, samt 15-20 meter av hovedsnøret. De ville også ha vekten hennes til kontroll, men der satte hun ned foten.

– Det var galt nok at jeg måtte kutte snøret mitt og sende takkelet. Vekten er en nokså dyr sak, så den ville jeg ikke gi fra meg. Dermed bar det ned på Posten, der lysingen ble veid på godkjent vekt. Dette godtok heldigvis IGFA, forteller hun.

Les også: En fjord full av idioter og treg lysing

Da skjemaer, bilder, postgodkjenning, takkel og snøre var vel sendt av sted, og registreringsavgiften var betalt, begynte ventingen. 21. oktober kunne en omsider lese på IGFA sine offisielle sider at det var registrert ny verdensrekord på lysing, og da Brommeland åpnet postkassen sin i dag, lå det synlige beviset der og ventet på henne.

– Det er utrolig godt å ha fått fisken godkjent, selv om det kostet mye arbeid og over 1000 kroner i registrering, tollavgift og annet. Det var verdt det, sier storfiskeren, som kommer til å gå gjennom hele prosessen på nytt om en ny rekordfisk skulle finne agnet hennes.

– Ja, det blir nok til det. Har en fått en verdensrekord så må en jo få den registrert. Men jeg skjønner jo nå hvorfor en del av fiskene som er registrert hos IGFA er små. Det er litt av en mølle en må gjennom for å få seg en verdensrekord, ler hun.

The post Nå er Judith verdensrekordholder appeared first on Hooked.

Forrige helg ble John Olav Florø-Larsen kåret til årets artsfisker under prisgallaen Gullkroken i Oslo. Denne helgen rundet han 100 fangede arter i Norge bare i år!

Se det for deg: En voksen mann. Oppløst i tårer. Gledestårer. Over en gjedde. På under 100 gram. Der har du scenarioet forskrekkede turgåere og ansatte på Bunnpris på Vikhammer i Sør-Trøndelag ble vitne til lørdag formiddag. Jubel, bar overkropp, tårer og snørr.

I Trøndelag er vant til litt av hvert, men slike opplevelser hører likevel til sjeldenhetene. Det gjør også prestasjonen til John Olav Florø-Larsen. Med gode to ukers margin noterte han seg altså for fiskeslag nummer 100 for året. Det er neppe gjort i Norge noen gang tidligere.

– Det er ganske sykt at det faktisk gikk, men nå er jeg utrolig glad, sier John Olav Florø-Larsen til Hooked.

89 i fjor 

I fjor fikk 46-åringen fra Rogaland 89 forskjellige fiskeslag i Norge. Dette er i seg selv nokså ekstremt, og krever utrolig mange timer med fiske, samt en god del reising på kryss og tvers i landet. I utgangspunktet hadde han tenkt å roe ned artsjaget i 2014, men slik gikk det altså ikke.

– Jeg satset ikke så mye tidlig på året, men utpå vårparten hadde jeg utrolig flyt på de turene jeg var på, og norgesrekordene kom på løpende bånd. Jeg traff innertier etter innertier, og det var inspirerende, sier Florø-Larsen, som så langt i kalenderåret 2014 har slått hele ni av de offisielle norske sportsfiskerekordene.

Storfiskeren deltar i NM i sportsfiske, en artsfiskekonkurranse som går året igjennom. Her fisker han blant annet i lagkonkurransen, sammen med broren Bjørn Florø-Larsen og Irvin Kilde. Som nykommer på laget hadde han før året startet lovet å bidra med minst 100 poeng, så en del fiske måtte det nødvendigvis bli. Og så er det denne berømte snøballen, da.

Østlandet

– Over sommeren hadde det allerede blitt en del arter. I tillegg øynet jeg noen arter jeg aldri har fått før, dersom jeg tok meg en Østlandstur, forteller han.

Krøkle, gjørs og småflekket rødhai stod på ønskelisten til rogalendingen, men disse artene ville ikke være med på leken. Likevel ble turen østover fiskerik.

– Vi plukket en rekke arter som var nye for året, og det var da det slo meg at 100 arter på et år kunne være mulig. Jeg endte opp med å passere 90 arter på denne turen, og da begynte det for alvor å nærme seg, sier han til Hooked.

Når en passerer 90 arter, begynner det også å tynnes ut i rekkene hva potensielt nye fangster angår. Dette var Florø-Larsen fullstendig klar over.

– Jeg skjønte at det ville ta siste bit av fornuft, og tid jeg egentlig ikke hadde, dersom jeg skulle nå 100 arter i 2014. Fornuften tilsa derfor at jeg skulle la det være, men fristelsen ble for stor, gliser tobarnsfaren.

Vestlandet

Da november nærmet seg desember, hadde Florø-Larsen notert 97 arter i 2014. Planen om 100 var i rute, og det var på en helgetur til Bergen det hele skulle skje. Planen var havål fredag natt, vassild lørdag formiddag og favorittfisken hans, havmus, lørdag natt.

Denne planen smuldret raskt opp. Ingen av fiskene i Bergen ville nemlig være med på leken, og ting så mørkt ut.

– Bergen var en nedtur, men 97 var ikke et tall for meg. Å være så nære uten å klare målet var helt uakseptabelt, så jeg måtte gå drastisk til verks. Hver eneste kveld etter Bergen ble brukt til fiske, og jeg måtte forklare samboeren Merethe veldig nøye hvor viktig dette var for meg. Jeg fikk en viss forståelse for galskapen, noe som var helt avgjørende med tanke på at det er to små unger inne i bildet, også, sier han til Hooked.

Gullkroken

Midt i innspurten ble Florø-Larsen nominert til Gullkroken, sportsfiske-Norge sin egen prisgalla, selvsagt i kategorien Årets artsfisker. Her var han også nominert i fjor, uten å nå helt opp. I år skulle derimot kroken hjem, og artsjakten ble ytterligere intensivert.

Art nummer 98 for året ble røye, tatt på hjemmebane, og det var det han rakk før Gullkroken gikk av stabelen forrige helg. Her ble det likevel fest, for foran nesten 600 gjester i Christiania Teater var det nettopp John Olav Florø-Larsen som stakk av med den to kilo tunge gullkroken i artsfiskerklassen.

– Bare det å bli nominert er en stor ære, men å faktisk få kroken er helt ubeskrivelig for meg. Jeg skulle egentlig takke min samboer for tålmodigheten der oppe på scenen, men det hele endte i snørr og gledestårer, Helt fantastisk, forteller han.

Midt-Norge  

Men så var det de 100 artene, da. Etter Gullkroken var det nemlig fremdeles fire uker igjen av 2014, og i helgen falt de siste bitene på plass. Florø-Larsen er nemlig medlem i fiskeklubben Nidaros Kystmeitelag, og i forbindelse med det årlige julebordet deres, ble turen lagt nordover.

Her ventet god guiding fra klubbkameratene før festlighetene tok til, og allerede fredag natt ble art nummer 99 for året notert. Dette var en havmus fra Skarnsundet, og plutselig manglet bare en eneste art.

Dermed er vi tilbake på Vikhammer, der altså en gjedde så liten at selv katten ville blitt fornærmet, falt for en liten balansepilk lørdag ettermiddag. Fisken var kanskje liten, men den avsluttet likevel et lite stykke norske sportsfiskehistorie vi neppe kommer til å se maken til på en stund.

En sykdom 

De sportsfiskerne som har fått over 100 arter på stang i Norge kan telles på bare noen få hender. Dette er også fisker som er tatt over mange år. Å runde tresifret i løpet av et kalenderår er rett og slett veldig imponerende selv for folk som har all verdens tid.

Å klare bragden når en er i full jobb og har samboer og to små barn, er nesten umenneskelig. Men så er det heller ikke uten grunn at John Olav Florø-Larsen i artsfiskemiljøet i Norge bare går under navnet «Mannen som ikke sover».

– Jeg tror ikke det er mulig for meg å toppe dette fiskeåret, og jeg vil helst ikke prøve, heller. Nå skal familien få mye mer oppmerksomhet, men jeg kommer selvsagt til å fiske mye fremdeles. Det er jo helt klart en sykdom dette her, og jeg håper det tar lang tid før noen finner opp noen medisin, gliser John Olav Florø-Larsen.

The post John Olav har fått 100 arter bare i år appeared first on Hooked.

John Olav Florø-Larsen fornekter seg ikke. I fjor ble det ni nye norgesrekorden på rogalendingen, og tre uker inn i det nye året er han i gang igjen.

Av: Endre Hopland

– Da jeg løftet fisken opp av sjøen, kjente tyngden og så hele fisken, ble jeg helt skjelven. Tommy (Berg Lian) som jeg fisket sammen med stod bare og måpte. Det hele var ganske spesielt, sier John Olav Florø-Larsen til Hooked.

Fisken Florø-Larsen kroket torsdag kveld var også spesiell. Paddetorsken har etter hvert blitt nokså vanlig i det norske artsfiskemiljøet, men for folk flest er den ikke noe en hører om til dagen. Eksemplaret som ble lurt opp fra steinurene på Randaberg denne vinterkvelden, var i tillegg eksepsjonelt stort til arten å være. Vekten stoppet til slutt på 918,8 gram, noe som er godt over gjeldende norgesrekord på 816 gram.

– Det var et lite mål for meg å bikke ti norgesrekorder i løpet av året. Med ni fra i fjor tenkte jeg at det burde være mulig. Og nummer ti kom altså tidlig, gliser en strålende fornøyd fisker.

 Les også: John Olav til topps i saltvannsklassen

– Etter at jeg hadde fått opp fisken, ble den avkroket og sluppet ut i en balje med vann. I det som må ha vært rein forfjamselse, sprang jeg ned igjen og fortsatt og fiske. Så slo det meg at denne fisken var alvorlig diger, og at den måtte veies. Da vekten viste godt over 900 gram, ble jeg bare sittende og le. Så kom det velkjente jubelbrølet, sier Florø-Larsen til Hooked.

Paddetorsken trives best nede i steinhuler, og typiske steder å fiske etter den er i urer og moloer. Selve fisket skjer vanligvis ved at arget blir lirket nedover i de undersjøiske steingangene. Dette fører naturlig nok til en del mistet utstyr, men det er altså her nede rumpetrollfiskene bor.

Artsfiskerne i Rogaland har funnet mange gode plasser for arten i fylket, og det er tatt flere fisker over 800 gram. Den offisielle norgesrekorden har også blitt slått flere ganger, men disse fiskene har aldri blitt meldt inn til rekordjuryen.

Les også: Den søvnløse microkongen

Et så stort eksemplar som det Florø-Larsen fikk torsdag, er det derimot ingen i miljøet som har fått tidligere. Og basert på norgesrekordlistene er det ikke tatt større paddetorsk andre steder i Norge, heller. Fisken, som lot seg overliste av en #4-krok egnet med en hel kokt reke uten hode og skall, ble sluppet uskadd tilbake etter veiing og fotografering. Ifølge fiskeren selv hadde paddetorsken enda mer å gå på reint kondisjonsmessig.

– Fisken var 36 centimeter lang, men helt usannsynlig bredrygget. Dessverre var den ikke så feit. I mars/april er de fulle av rogn, så da er nok vekten enda høyere. Vi får prøve å få den igjen da. Dette er en fisk det er vanskelig å si om blir over kiloen, men nå er vi i alle fall ikke langt unna, sier John Olav Florø-Larsen til Hooked.

The post Knuste norgesrekorden appeared first on Hooked.

Fisken Kim-Eirik Johansen (30) fra Tromsø dro opp på sjøisen på Ramfjorden søndag formiddag er en makeløs fangst. Aldri tidligere har en vanlig ålebrosme blitt tatt på stang i Norge.

Av: Endre Hopland

Til tross for at navnet tilsier noe helt annet, er ikke vanlig ålebrosme en spesielt vanlig fisk å få i Norge. I alle fall ikke på sportsfiskeutstyr. Den vesle fisken trives best på dypt vann, og gjerne langt til havs, men den kan også dukke opp inne i fjordene våre.

Les også: Unik fangst fra Bergen

Veien fra å fysisk finnes til å kunne lokkes til å ta en egnet krok er likevel veldig lang, og fangster av vanlig ålebrosme finnes ikke registrert i hverken Villmarkslivs offisielle norgesrekordlister eller i arkivene til NM i sportsfiske. Søndag 25. januar ble derfor en historisk dag i sportsfiske-Norge.

Første i Norge

Tromsøværingen Kim-Eirik Johansen brukte altså denne søndagen på den islagte Ramsfjorden, sammen med fire kamerater fra Tromsø Havfiskeklubb. Det be fisket med både store og små agn, etter hyse, torsk, gapeflyndre, kloskate og smørflyndre.

De tre sistnevnte er yndede mål for artsfiskerne i Norge, og i tillegg til litt matfisk var det nettopp de litt spesielle artene kameratgjengen var på jakt etter. At det skulle bli så spesielt som det faktisk ble, hadde de likevel ikke sett for seg.

Les også: Nok en unik fangst fra Bergen

– Det er litt vanskelig å si noe fornuftig om en slik fangst. #Denfølelsen er vel kanskje dekkende, sier Kim-Eirik Johansen til Hooked, etter å ha halt opp den første vanlige ålebrosmen i Norge noen gang.

Trodde det var en sjøstjerne

Karene fisken fra 15-20 centimeter tykk sjøis da Johansen kjente at det var litt ekstra tyngde på smørflyndretakkelet han fisket på 93 meters dyp.

– Det var ikke antydning til kamp i fisken, og jeg trodde det var en sjøstjerne helt til den lå på isen. Først da skjønte jeg at dette var noe spesielt, sier Johansen, som er aktivt medlem i Team Sluk.

Johansen har god greie på hva som finnes i sjøen, og han tenkte ålebrosme straks han så hodet på fisken. Likevel trodde han ikke det skulle være mulig å få en slik fisk så tett i land.

Les også: De første av sitt slag i Norge

– Vi diskuterte litt om det kunne være et langhalet langebarn, da dette er en art som er observert i fjorden tidligere, men vi trodde mest på ålebrosme, forteller han.

Art nummer 75 

Biolog Arve Lynghammar var på sin side ikke i tvil, og fisken ble identifisert som en vanlig ålebrosme bare noen minutter etter at bilde var postet på Facebook. Dermed ble det jubel i Tromsø.

Fisken er nemlig ikke bare den første av sitt slag som er tatt på stang i Norge, men også Johansen sin art nummer 75 i Norge. Det er slett ikke verst for en nordlending. Nord-Norge har riktig nok mye storfisk, men artsmangfoldet er et stykke unna Sør-Norge.

– Jeg fisker mest etter store eksemplarer av de artene vi har her oppe, men også etter nye arter når sjansen byr seg, sier Johansen, som blant annet har flere kveiter over 100 kilo på samvittigheten.

96 gram

Ålebrosmen som ble fanget søndag, lot seg overliste av en liten sildebit, tredd på en krok i størrelse åtte. Fisken var 29,5 centimeter lang og veide 96 gram. Fisken tok altså på 93 meters dyp, og teknikken var statisk meite med innslag av dunking av blylodd i bunn hvert femte minutt.

– Takkelet var beregnet for smørflyndre, men denne så vi ikke noe til. Det ble ellers kloskate, torsk, hyse og gapeflyndre på turen, sier Johansen, som selv fikk seg en fin fight med en syvkilos torsk på den lette Skogseidstikka.

Les også: En slik har du neppe sett før

Nå skal ålebrosmen meldes inn til Villmarkslivs norgesrekordjury, og Johansen regner med at hans første norgesrekord noen gang skal bli godkjent uten nevneverdige problemer. Vi i Hooked gratulerer uansett med en fantastisk fangst!

The post Unik fangst fra sjøisen appeared first on Hooked.

Lørdag 7. februar går årets NM i sjøisfiske av stabelen på Løgninfjorden i Nord-Trøndelag. Hooked har vært med et knippe galninger fra arrangementskomiteen for å teste forholdene på isen, og det ble en tur som for alltid vil være meislet inn i hukommelsen til undertegnede.

Av: Endre Hopland

Det er bildene og videosnuttene karene fra sportsfiskelinjen på Grong nylig har publisert på Facebook som svirrer i hodet mitt på flyet fra Bergen til Trondheim. Det er en tidlig søndagsmorgen, og jeg er på vei til barteland sammen med rekruttlaget til Tertnes Håndball. Jentene har en viktig kamp foran seg, og bruker flyturen til å slappe av og samle krefter. Selv er jeg i helspenn, om enn bare på innsiden. Sjøisfiske er nemlig noe vi vestlendinger ikke er bortskjemt med, og det er fair å si at jeg gleder meg som en unge på julaften.

Videosnuttene Grong-gjengen har publisert viser bøyde stenger og hard kamp. Bildene deres avslører store, flate urtidsskapninger med både butt og spiss nese. Spisskaten er uten sidestykke den ultimate fisken å få på Løgninfjorden, men den er på ingen måte selvskreven. Det er piggskatene som dominerer i fjordarmen, og spisskatene, som vanligvis trives best på mange hundre meters dyp, er i soleklart mindretall. Men de finnes, og det alene er nok til å få en skarve stril til å begynne å drømme. At det den siste uken har vært spisskater på fjordisen der oppe i Namdalseid hele fire ganger, gjør ikke akkurat forventningene mindre.

Vel fremme på Værnes er det ingen tid å miste. Bagen, som ble veid inn til 16 blank på Flesland halvannen time tidligere, er heldigvis den første ut på samlebåndet. To minutter senere ser jeg et stort glis bak svarte solbriller, hengende ut av vinduet på en svart BMW. Bjørn Florø-Larsen kjører stil, og han er minst like spent som meg på årets første sjøistur.

Bilen er lastet til bristepunktet med pulker, stenger, lodd, agn, flytedresser, primuser, fakler og snurring, og det hele er toppet med en Blue Nun Gold Edition fra Vinmonopolets øverste hylle (bokstavelig talt altså, på ingen måte metaforisk). Flasken med boblevannet og gullflakene er selvskreven på alle turer i regi av Nidaros kystmeitelag (NKML), bare sånn i tilfelle det skulle dukke opp en ny art. For eksempel en spisskate.

Turen fra Værnes til Løgnin tar i overkant av to timer. Med nullføre og en BMW med bakhjulstrekk tar det lenger tid. Men vi er ved godt mot, og fyrer hverandre opp med historier om sjeldne arter og hylende nappvarslere. Optimismen er da også på topp i det vi parkerer helt nede i sjøkanten, og skuer utover den hvite og harde fjorden.

Langt der ute er det flere som er ute i samme ærend som oss, og fisket kan egentlig ikke komme raskt nok i gang. Heldigvis har vi god tid. Det er nemlig 29 timer til returflyet mitt letter, noe som betyr at det er 25 timer til vi skal av isen igjen. Minst!

Ute på den harde sjøen møter vi først en lokal kar som ikke har fått en dritt. Litt lenger ute på fjorden blir vi ønsket velkommen av Vilhelm Skilhagen, Vebjørn Farstad og de tre NKML-karene Vegar Seljestokken, Sindre Bøe og Sven Jørund Kolstø. De har vært på isen siden tidlig morgen, og har til sammen landet seks piggskater. Dette lover absolutt bra for oss etternølere.

Vi slår oss ned sammen med Vilhelm, 100 meter unna NKML-leiren. Her har det ikke vært rare aktiviteten så langt denne søndagen, men det er til gjengjeld i dette området det er tatt flest spisskater den siste uken.

Mens Bjørn går løs på isen med bor og sag, tar jeg meg en runde rundt og prater med gjengen. Egentlig skulle vi være seks-syv stykker som fisket natten igjennom, men å komme seg fra Bergen til Trondheim med fly på kort varsel en lørdagsmorgen, viste seg å være vanskelig. Dermed ble det søndag til mandag, og mange måtte melde avbud på overnattingen grunnet jobb. Bjørn og Vegar er derimot med til the bitter end. Har en først reist oppover fra Trondheim, skal en nemlig helst gjøre en skikkelig tur ut av det hele. Skole og jobb har en alltids tid til en annen gang.

I det dagen går mot skumring har hele gjengen boret opp solide skatehull, egnet isfiskestenger med diverse fiskeslag av mindre type og sluppet saligheten til bunns. Nå hviler stengene i nappvarslerne sine overalt rundt oss, og ventingen er i gang.

Isfiske på Løgninfjorden er spesielt på flere måter. For det første er fjorden full av skater, for det andre er den artsrik også utover skatene, for det tredje huser den en god del litt spesielle arter og for det fjerde er mye av fisken her relativt stor og sterk.

Det vanlige isfisket her foregår med to-tre stenger med stort agn som fiskes statisk på bunnen, samt en mindre stang med hekle med småkrok og agn som fiskes aktivt. Med egnet hekle er hvitting, sypike, hyse, strømsild og øyepål vanlige arter. I tillegg hender det at makrell, taggmakrell, torsk, lyr og sei dukker opp. Etter mørkets frembrudd våkner haiene til liv, og pigghå, hågjel og svarthå er vanlige fangster. Noen få eksemplarer av småflekket rødhai er også tatt fra fjordisen.

Vilhelm har på forhånd fisket litt småfisk som blir til skateagn, men på bunnen av Løgninfjorden bor det mye slimål, og selv et stort agn ryker raskt til på de rette stedene. Derfor må heklestengene kjapt i aksjon, slik at vi får fylt på agnfiskbeholdningen.

Vegar og Bjørn bidrar raskt en del hvitting i fin agnfiskstørrelse. Selv napper jeg bare opp en strømsild, som også blir agn. Utover kveldingen får vi litt diverse småfisk, men det tar ikke helt av.

Litt ekstra agn hadde ikke gjort noe, da all erfaring tilsier at det blir vanskeligere å skaffe slikt etter mørkere det blir. Heldigvis kommer Grong-karene, altså gutta med bildene og videosnuttene, oss til unnsetning. De har vært lengre ute i fjorden på skatejakt, men har bare fått en pose med småfisk. Siden de er på vei hjem etter flere dager med fiske, donerer de villig fangsten til oss. Dermed er ikke det lenger noe å tenke på, og vi kan innta venteposisjonen igjen.

Etter fire timer har vi ennå ikke hatt skaterun på noen av stengene. Agnene blir skiftet ut nokså hyppig, for slimålen er uten tvil på plass. Det skjer også lite i leiren bortenfor oss, men omsider blir det ropt på Vilhelm, som merker, veier og måler skatefangstene fra fjorden i samarbeid med biolog og skateekspert Arve Lynghammar.

Det viser seg at Vebjørn har landet en liten piggskate. Fisken er umerket, så etter veiing og måling får den en rød tag i stjerten, før den slippes tilbake igjen. Skateforskingsprosjektet i fjorden har etter hvert pågått i en del år, og mye interessant data om vekst og vandringsmønster har blitt avslørt gjennom utallige gjenfangster.

Etter å ha fysisk sett piggskaten, vokser optimismen litt. Gutta mener det normalt sett er bra fiske frem til rundt klokken 23.00, men natten har de ikke mye troen på. Dette er nemlig haiene sin tid på døgnet, og det er vanligvis langt mellom hver nattfangede skate.

I det klokken passerer 20.00 begynner det å snø. Karene som skal til Trondheim pakker etter hvert sammen og takker for seg, men Vilhelm blir værende et par timer til. Han har bare 40 minutter med hjemvei, og tyner derfor turen så langt det går. Det er da også Vilhelm som først får et skapelig run borte hos oss. Og for et run det blir!

Normalt tar skatene agnet, tygger litt på det, tar det med seg på en kort svømmetur, legger seg ned igjen og svelger. Det gjør ikke fisken som nå har funnet agnet til Vilhelm. Uten hastverk, men med en rolig og bestemt rytme, toger fisken av sted der nede under isen. Først etter 50-60 meter stopper den.

Siden en fisker med mono på isen, får en ikke den samme kontakten med fisken som en ville fått med braid. Tilslaget blir deretter. Vilhelm låser snellen og springer som en tulling. 20-230 meter unna hullet begynner sveivingen, og i noen øyeblikk har han kontakt med fisken. Så blir det lett igjen, og skatekongen fra Namsos må erkjenne nederlag. Hva som fant agnet der nede i den mørke fjorden får vi aldri vite, men alle er enige om at det må ha vært en eller annen skateart.

Snart er det mer action fra en av nappvarslerne, og Vegar legger ut på løpetur. Det piper jevnt mens han løper, og da tilslaget etter hvert settes, svarer det med to kontante dunk fra fjordbunnen. Så er det bom stopp. I utgangspunktet skal det ikke være mye å setter seg fast i der nede, men nå står altså ting i sju steiner. Vegar presser det han orker, men det er ingen reaksjon.

Fisken som fant agnet hans har trolig kjørt seg fast i noe på bunnen, hva nå det kan være. Alternativt er den uhorvelig stor, og suger seg fast til bunnen. Heller ikke dette får vi svar på. Etter massivt press gir nemlig snøret etter, og Vegar må slukøret sveive inn en tom snørestump. Stang ut, igjen!

Et par timer går uten nevneverdig action. Bjørn lander et par hågjel, mens jeg heiser en trollkrabbe opp isen. Noen hvittinger og en liten torsk blir det også, men ikke stort å skrive hjem om.

Så runner det omsider på riktig vis igjen, og denne gangen er det hos Bjørn det skjer. På samme måte som hos Vilhelm er dette en fisk som ikke liker å ligge stille. Den tar 30 meter med snøre før den legger seg ned, og vi begynner å ane en reprise. Eventuelt en revansj. Bjørn låser snellen og setter inn en langspurt, men til ingen nytte. Fisken henger ikke denne gangen heller, og på ny må vi konstatere skikkelig uflaks. Tre bomskudd på rad er ikke noe godt i noen aspekter av livet, men det gjelder å ikke gi opp. I det vi konkluderer med nettopp dette, går snøen over til hagl.

Litt før midnatt takker Vilhelm for laget, og Bjørn, Vegar og jeg har isen for oss selv. Det har haglet i en time, og i ytterligere en time fortsetter det. De som kjenner Løgninisen mener at vi nå er inne i den perioden der vi ikke kommer til å få noe annet enn hai, og at det er dags for å sove. Vegar velger å lytte til erfarne isfolk, og pakker seg inn i soveposen sin. Som den speideren han er, blir det liggeunderlag rett på isen. Bedchair er som kjent for kyllinger.

Kyllingene, altså Bjørn og jeg, blir liggende på hver vår bedchair og prate drit. Cold-dogs og snurring blir konsumert, og livet er slett ikke verst å leve. Klokken 01.00 går derimot haglet over til regn, og livet blir litt mindre moro. Men vi har valgt dette selv, og da er det ikke lov å klage. Det er det heller ingen som gjør, selv om Bjørn sine krav til å sprette Blue Nunen etter hvert blir rimelig overkommelige.

Klokken tikker videre, og med jevne mellomrom piper det en og to ganger i nappvarslere. Dette kan likevel avskrives som fløende sjø, slimål eller småhai. Det frister lite å skifte agn der vi ligger, så krokene på bunnen får gjøre nytten med de skarve agnrestene som er igjen enn så lenge.

I det klokken går mot 03.00 slutter det å regne. Vi blir enige om at dette kan være en grei mulighet til å prøve å få en time på øye, men nappvarsleren 30 meter unna meg vil det annerledes. Det første pipet blir ignorert. De tre neste også. Så kommer fem-seks stykker til, og Bjørn hinter frempå om at den der nok bør sjekkes ut. Dette er det første skikkelige runnet mitt på turen, men det er likevel seigt å komme seg opp. Seigt, men det går.

Fremme ved stangen er det opplagt at det er fisk på gang. Om det er skate vet vi ikke, men i det fisken begynner å gå, stiger optimismen. Etter fem-seks meter legger den seg ned igjen, akkurat slik skatene skal gjøre. Jeg gir fisken ytterligere et halvminutt, før jeg smeller til med et par tilslag og rask innsveiving. Stangtuppen bøyer seg mot hullet i isen, og kampen er i gang.

Tyngden er fin. Det er slett ikke umulig å få inn snøre, men det er absolutt bra motstand der nede. Vi antar at det er en piggskate på fire-fem kilo, en fisk jeg ville vært strålende fornøyd med. «Du skal bare se at det er en spiss på tre-fire kilo», sier Bjørn, uten at hverken han eller jeg har helt troen på akkurat det. Men tro er en snål ting, og da det plutselig stryker en brungrå skygge under hullet, hyler Bjørn på ekte Bjørn-vis: «Spiss! Det e´ spiss for faen»!

Jeg rekker knapt å registrere hva som skjer før Bjørn har huket tak i den lange fiskesnuten. Så går hodet mitt litt i svart. Der er den, faktisk. Der er den faen meg! Selve drømmefisken. Den jeg har hatt lyst å få i så mange år. Den som har stått alene igjen på årsmållistene mine 31. desember mer enn en gang. Kanskje den tøffeste fisken som finnes i norske farvann. Der er den faen meg, og den har min krok i kjeften!

I bakgrunnen av min egne, høyst usammenhengende tankerekke, har Bjørn pratet om Blue Nun i et minutts tid. Selv mener jeg å ha sagt noen ord, men jeg aner ikke hvilke. Fornuftig var de neppe, uansett. Men nå glir realitetene inn, og jeg blir meg selv igjen. Og før jeg vet ordet av det har jeg den første spisskaten jeg noen gang har sett i hendene. Og det er jeg som har fått den!

Fisken blir veid og målt. 106 centimeter lang, 65 centimeter brei og 4100 gram. Det er et lite eksemplar av arten, men det spiller ingen rolle. Fisken er like fullt helt utrolig kul. Tagen i stjerten viser også at den har vært fanget tidligere, og tag-nummer og vitale mål blir notert og sendt over til Vilhelm. Etter noen bilder får den fantastiske skapningen svømme tilbake igjen, og stemninger er skyhøy, til tross for at det ikke lenger er en sky på himmelen.

Klokken er 03.45 da Bjørn finner frem polvarene fra pulken. Vegar blir brutalt vekket fra skjønnhetssøvnen sin, men skjønner at det er alvor når Bjørn kommer med Blue Nun-flaksen. Korken blir sprettet, og det nytes sprudlevann med små gullflak i der ute på fjordisen.

Nå er alle mann på bena, og alt av stenger blir sjekket for agn. Vi blir stort sett møtt av tomme kroker, så det er på høy tid med noe fersk lukt der nede på bunnen. Spisskaten, for øvrig min art nummer 84 i Norge, tok det som best kan omtales som et hvittingskjellett, noe som viser at agnet ikke nødvendigvis har så mye å si under skatefiske. Likevel: Jo mer det lukter, jo bedre lokker det fisk til seg. I alle fall er det en teori som stort sett også fungerer i praksis.

Den neste timen skjer det litt. Både Bjørn og jeg lander hver vår hågjel. Bjørn sin er også nokså fin med sine gode 1200 gram. Flere skater blir det dessverre ikke. Litt før klokken 05.00 begynner det også å regne igjen, og de neste tre timene tar vi horisontalt på isen, i plaskregn. Søvn blir det lite av. Run også. Vi ligger bare og venter på dagslys.

Natten ble minneverdig med stor M, men med unntak av drømmefisken har det generelle fisket vært tregt etter at vi kom. Vi vet jo at skatene er der. Det beviste den andre leiren før vi kom oppover dagen i forveien. Håpet vårt er at morgenbettet skal være der denne mandagen, også.

«Det blir garantert skata nå på formiddagen. Det blir alltid ei», forsikrer Bjørn på sin etter hvert trønderlagtilpassede siddisdialekt. Han får rett. Dessverre er det nok en gang stang ut for Vegar. Et godt run resulterer i fin kroking, og en piggskate på rundt fem kilo pumpes greit opp til hullet. Så skjer det som ikke skal skje. Fisken har på et eller annet vis rullet seg inn i snøret og Vegar får bare så vidt tatt fisken i den lange halen før den tverrvender og forsvinner til bunns. Snøret blir igjen på isen. En skarp pigg ble dets bane.

Vi er fremdeles ved godt mot, men skatefisket utover dagen er dårlig. Kanskje burde vi flyttet oss noen hundre meter i en annen retning, men vi velger å bli værende. Det resulterer i mye småfisk på heklene, både hvitting, strømsild, sypike, øyepål, hågjel, taggmakrell og knurr, men på de store agnene forblir det dødt.

Rundt lunsjtider runner det omsider hos meg igjen, og da tilslaget sitter er vi alle sikre på at det er skate på gang. Skuffelsen er nesten på plass da en torsk på rundt fire kilo kommer til syne i hullet. Men bare nesten. Jeg har nemlig fått spisskate, så jeg driter egentlig langt i det. Torsken ville også vært en fin fangst under det nært forestående NM i sjøisfiske, så den får kjapt friheten tilbake. Kanskje er den i støtet igjen om en god ukes tid?

Tiden renner etter hvert ut for oss, og klokken 14.00 må vi bare pakke sammen for å ha god tid nedover til Værnes. En time senere er vi i land, og konstaterer at det ikke bare er på isen det har regnet. Vi står i praksis parkert på is, i nedoverbakke, med bakhjulstrekk. Det er fullstendig glemmesak å komme seg opp. Ingenting nytter. Stang ut, anyone?

Bjørn er ikke helt ukjent med problematikken, og ringer bergingsbilselskapet han har avtale med. Vi vet ikke hvor lang tid bergingsaksjonen kommer til å ta, så vi blir enige om at jeg må ty til nødprosedyren. Vilhelm blir oppringt klokken 15.25, og slipper det han har i hendene. 40 minutter senere er han ved Løgninfjorden, og to timer og ti minutter senere er jeg på Værnes. Servicen i Trøndelag er som de nattlige overraskelsene: Fullstendig upåklagelig! Takk til hele gjengen for en super langøkt. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

***

Løgningfjorden er som nevnt et helt spesielt sted. Her er det ofte trygg is over lengre perioder om vinteren, og med sitt rike artsmagfold er den en ettertraktet fiskeplass for sportsfiskere fra hele landet. I 2013 arrangerte Nidaros kystmeitelag NM i sjøisfiske her for første gang, og i fjor ble suksessen gjentatt med deltakerrekord på 120 aktive fiskere. Neste lørdag, altså 7. februar 2015, feirer NM i sjøisfiske treårsjubileum, og her gjelder det å kjenne sin besøkstid. Det er nemlig fremdeles mulig å forhåndspåmelde seg frem til og med 30. januar. Det gjør du her.

Det er også mulig å etterpåmelde seg. Dette gjøres på Lyngen fjordhotell fredag 6. februar, altså dagen før konkurransen. Det er også på Lyngen fjordhotell premieutdelingen og etterfesten går for seg.

Det koster i år 300 kroner å melde seg på i Åpen klasse, mens Juniorklassen har 150 kroner i deltakeravgift. Det er også mulig å delta i Lagklassen, der to personer fisker sammen mot andre tomannslag. Dette koster 100 kroner per person. Alle disse prisene gjelder forhåndspåmelding. Ved etterpåmelding blir det hele 100 kroner dyrere per person.

Konkurransen finner altså sted på Løgninfjorden lørdag 7. februar, med start klokken 09.00 og fiskeslutt klokken 17.00. Folk kan veie inn fangsten sin fra klokken 15.00. Premieutdelingen finner sted fra rundt klokken 20.00.

I konkurransen er det om å gjøre å fange flest mulig forskjellige arter, og helst også så store eksemplarer som mulig. Det er lov å fiske med inntil tre stenger samtidig, og alle skater som tas skal merkes av kyndig merkepersonell og slippes tilbake. Øvrige regler og grunnvekter finner du her.

Det er som vanlig Nidaros kystmeitelag som arrangerer NM i sjøisfiske, og Vilhelm Skilhagen og Arve Lynghammar blir med som merkepersonell. Det blir ellers lagt opp til en fredagskonkurranse for folk som kommer langveisfra eller er tidlig ute. Denne konkurransen kan du lese mer om her. Se ellers NKML sine egne konkurransesider for mer informasjon.

Og om noen skulle være i tvil: Løgninfjorden anbefales på det varmeste!

The post Søvnløs på Løgninfjorden appeared first on Hooked.

Sebastian Pedersen fra Stavanger nappet torsdag kveld opp den største kystringbuken som noen gang er fanget i på sportsfiskeutstyr i Norge.

Av: Endre Hopland

Spør du den vanlige mannen i gaten om han eller hun har hørt om fisken kystringbuk, kan du være ganske sikker på at det blir mye nei. Det betyr ikke at den vesle ringbuken ikke finnes i Norge. Det gjør den nemlig, og den lar seg også fiske med stang og snelle, bare kroken og agnet er lite nok.

Les også: Knuste norgesrekorden

Sebastian Pedersen fra Stavanger har de siste fire månedenes hatt 20 turer på jakt etter fisken, som mest av alt ser ut som en krysning mellom et rumpetroll og en buse. Det første eksemplaret landet han nokså nylig, men torsdag kveld satt altså norgesrekordfisken, som ble veid til 9,2 gram.

Den gamle kystringbukrekorden lyder på 8,5 gram. Også denne stammer fra Rogaland, og er tatt av ikke ukjente John Olav Florø-Larsen.

– Dette er kjempemoro. Dette er min første norgesrekord noen gang, selv om jeg har vært nære med andre fisker ved flere anledninger tidligere. På mine 20 turer har jeg sett mange potensielle rekordringbuker, så jeg visste at jeg hadde gode muligheter hvis jeg bare fortsatte, sier Pedersen til Hooked.

Når Pedersen er ute og fisker, er det stort sett såkalt kikkmeite han bedriver. Dette går i praksis ut på å gå og lyse ned i sjøen etter at det har blitt mørkt, og fiske etter det en måtte få øye på. Mye av fisken en ser i løpet av slike turer er av beskjeden størrelse, men til arten å være er de ofte store. Og det er nettopp dette med fiske etter forskjellige arter som fascinerer Pedersen.

Les også: Judith knuste norgesrekorden

– Det morsomme med dette fisket er at en aldri vet helt hva en kommer over. En kan ligge på magen og snu tareblader, og plutselig dukker det opp et «beist» av en ringbuk på baksiden av bladet. Og så henger det plutselig en rognkjeks på et kilo på neste blad, forteller han.

Stavanger og Rogaland generelt huser mange gode kikkmeiteplasser, så Pedersen holder til midt i smørøyet når det kommer til fiskemetoden han foretrekker.

Før den første kystringbuken satt, antar Pedersen at han hadde agn dinglende foran kjeften på ulike eksemplarer av arten i til sammen ti timer, fordelt på 16 turer. Ringbuk nummer to satt altså «bare» fire turer seinere.

– Nå kommer jeg til å satse på å få flere rekordfisker blant småartene, sier han til Hooked.

Les også: Potensiell ny norgesrekord på piggskate

Rekordringbuken ble tatt fra en flytebrygge i Stavanger. Pedersen fisket med en krok i størrelse 20, egnet med en bitteliten bit kokt reke. Fiskeren selv forteller at fisken var nokså aggressiv til arten å være, og den trengte ikke mange sekundene fra agnet ble presentert til den hadde gulpet rekebiten i seg. Sekundet senere var altså rekordfisken sikret.

Så små fisker blir naturlig nok ikke brukt som mat, men får friheten tilbake straks etter veiing og noen bilder. Dette er vanlig praksis blant de norske artsfiskerne.

The post Satte norgesrekord på en fisk folk flest aldri har hørt om appeared first on Hooked.

Det kreves en helt spesiell form for lidenskap, og unektelig en solid porsjon galskap, for i det hele tatt å vurdere å ta seg en kveldstur fra Stavanger til Bergen, utelukkende for å fiske tangbrosme. Det er tross alt nesten fem timer kjøring hver vei. Lidenskapen (og galskapen) til Irvin Kilde er det heldigvis ikke noe å utsette på, noe som har resultert i en fantastisk artig og vellaget fiskevideo som garantert ikke ligner på noe du har sett tidligere. Det hele blir løftet enda noen hakk, takket være Gullkroken-nominerte Sindre Bøe sin fantastiske fortellerstemme. Kos deg med denne.

PS: Fisken Irvin Kilde får i filmen er hans 117. art tatt på stang i Norge. Dette gjør etter alt å dømme den Stavangerbosatte Tønsbergmannen til den sportsfiskeren med flest forskjellige arter på samvittigheten i hele kongeriket. 

The post Herlig galskap i levende bilder appeared first on Hooked.

Askim-mannen Vetle Westli (21) er virkelig i støtet om dagen. Natt til mandag fikk han sin tredje, potensielle norgesrekord siden påske(!). Denne gangen var det en svær tunge som falt for agnet hans.

Av: Endre Hopland 

Westli var ute og vadet med tungevindu, et redskap som blir stadig mer populært i sportsfiske-Norge, da han kom over et skikkelig flak av en tunge. Til Hooked forteller han at han og kamerat Daniel André Bjørndalen så flere tunger denne nokså varme vårkvelden, men at fiskeskjelven ført meldte seg da fisken som etter alt å dømme blir den nye norgesrekorden åpenbarte seg i vunduet hans.

– Jeg senket ned en krok med en sandmark på, og fisken nølte ikke. Den tok agnet straks det landet foran nesen på den. Daniel var minst like giret som meg på å få opp denne fisken, men vi hadde ikke håv med oss. Derfor måtte fisken vippes opp i vinduet. Heldigvis gikk det bra, sier Westli til Hooked.

Tungen ble veid til småpene 1750 gram. Dette er et godt spilesøkke tyngre enn den gjeldende norgesrekorden, som for ordens skyld tilhøer den samme Bjørndalen som assisterte Westli når storfangsten skulle landes. Fiskeren vil ikke ut med den eksakte fangstplassen, men røper at det var i Akershus han fisket. Etter et par bilder fikk ellers fisken friheten tilbake, slik at den kan vokse seg enda større.

Natten var allerede reddet og vel så det for Westli, men enda bedre skulle den bli. Like etter tungefangsten landet nemlig Bjørndalen en flott slettvar, en art Westli på dette tidspunktet manglet. Det skulle ikke var(e) lenge. Under vadeøkten presterte han nemlig å tråkke på et pent eksemplar av den samme arten, men fisken tok ikke skrekken av den grunn. Like etter glefset slettvaren nemlig i seg agnet som ble presentert, og med sine 1560 gram kunne Westli konstatere både ny art og specimen (spesielt stort eksemplar).

Som en ekstra bonus gikk nattens mann rett på en fløyfisk på hjemveien. En liten rekebit ble funnet frem, og etter mye lirking hugg denne også. Dermed kunne Westli notere seg for nok en ny art.

– To nye arter og en potensiell norgesrekord på samme tur er utrolig moro. Og så fikk jo Daniel en flott slettvar, også. For en syk kveld, sier den ivrige fiskeren, som understreker at det er mye som kan betegnes som nokså sykt i hans fiskeverden for tiden.

– De siste ukene har jeg fått tre potensielle norgesrekorder. I tillegg til tungen har jeg fått nipigget stingsild og dvergulke over gjeldende norgesrekord. Alle fiskene blir meldt inn til Villmarkslivs rekordlister, så nå venter jeg i spenning, sier den fornøyde storfiskeren til Hooked.

The post Vetle har fått tre potensielle norgesrekorder siden påske appeared first on Hooked.

Mandag ettermiddag dro Langesund-mannen Roger Nilsen opp den aller første sandskata som noen gang er tatt på stang i Norge. 

Av: Endre Hopland

Nilsen fisket fra båten «MS Gotland», under kyndig guiding av skipper Frederic Kullin, da han kroket noe tungt i dypet utenfor Titran i Sør-Trøndelag mandag ettermiddag. Sammen med kameratene Vilhelm Skilhagen, Andreas Næristorp, Jonas Botilsrud og Lars Christian Holte hadde han hatt en halvtreg fiskedag på jakt etter lange, og etter noen timer foreslo skipper Kullin å legge seg inntil en 200-meterskant.

Karene ble rådet til å fiske med slep på bunnen, da det fra tid til annen slenger på en spisskate på denne plassen. Spisskata er i likhet med piggskata relativt vanlige fangster for sportsfiskere som fisker med naturlig agn, både utenfor Titran og mange andre steder i landet. Vanlig er derimot ikke fisken som fant seiagnet til Nilsen denne aprildagen.

Fem minutter med venting

– Vilhelm og jeg fisket ved siden av hverandre, og først nappet det hos han. Fisken ble med opp ti meter før den slapp, men før vi rakk å dvele ved dette, nappet det hos meg. Vi mistenkte spisskate, og fisken fikk derfor tygge på agnet i fem minutter før jeg gjorde tilslag. Og da ble det tungt i andre enden, sier Nilsen til Hooked.

Det som skjedde videre er nokså spesielt. Nilsen, som blant annet har en rekke store hvitskater på samvittigheten fra Langesundbukta fra tidligere, var helt sikker på at det også var en skate han hadde kroket nå. I løpet av de 200 meterne fisken måtte sveives opp, begynte naturlig nok diskusjonen om art og størrelse å gå på dekk.

– Jeg var helt sikker på spisskate, men så begynte Vilhelm og Frederick å snakke om at yrkesfiskerne får en sandskate eller to på garn i dette området hvert år. Jeg visste ikke hva en sandskate var engang, men da fisken kom til syne nede i sjøen, konkluderte Frederic med det samme, sier Nilsen til Hooked.

Tåler trykkforskjellen 

De nevnte garnfangstene fra Titran har bevist at den sjeldne sandskata faktisk finnes i området, men veien derifra til å få den på stang er veldig lang. At det var nettopp fra Kullin sin båt den første fangsten kom, er likevel ingen overraskelse.

Båten har nemlig norgesrekorden på den ytterst sjeldne svartskata (fisket av Jonas Botilsrud) fra tidligere, og det var også Kullin som hadde med seg Jeremy Wade fra den populære TV-serien «River Monsters» til sjøs da han jaktet på Loch Ness-monsteret, en tur som for øvrig endte med fangst av både håkjerring og svartskate.

Sandskata til Nilsen ble veid til 5,9 kilo, fordelt på 94 centimeter. Etter at art og vitale mål var veldokumentert, fikk fisken svømme tilbake der den kom fra. På samme måte som andre bruskfisker, mangler skatene svømmeblære. Dette gjør at de tåler trykkforskjell godt, og derfor uproblematisk kan slippes tilbake, også når de blir fisket på store dyp.

1 of 7

Lite kjent art 

Ifølge Fiskipedia er lite kjent om leveviset til sandskata, men arten blir fanget på sandbunn og mageinnholdet avslører at den spiser bunndyr. Skata lever vanligvis på 50-100 meters dyp, men den er funnet ned til 275 meter.

Sandskata har en relativt sirkelformet kroppsskive, og er middels storvokst. Halen er relativt lang med to sentrale tornerekker, mens oversiden er lys brun i fersk tilstand, og mørkere brun i konservert tilstand. Ifølge fiskedatabasen minner arten på mange måter om nebbskate, men sandskata har alltid fire-fem lyse, små pletter på hver vinge, og to lyse pletter på bukfinnene.

Det blir også understreket at dette ikke er noen vanlig fangst i norske farvann, og at den aldri er tatt på stang. Inntil i dag, selvsagt.

– Ekstra kult at det var skate 

Nilsen selv er en nokså sindig kar, men han innrømmer at han ikke har landet helt etter dagens meget spesielle fangst.

– Det er jo helt sinnssykt, men selvsagt også dritkult. Å få en fisk ingen andre har fått før her til lands er stas, men det er ekstra kult at det også var en skate. Stemningen i båten var ganske god etter at denne fisken ble landet, sier han til Hooked.

I det stadig voksende artsfiskemiljøet i Norge får slike nyheter opp pulsen hos både gammel og ung. Nilsen regner også med at det blir valfarting til Sør-Trøndelag i månedene som kommer.

– Jeg vet i alle fall om et visst kystmeitelag som sikkert ikke er så veldig langt unna, sier gliser Nilsen, som  kommer til å melde inn fisken til Villmarkslivs norgesrekordliste.

The post Roger med unik skatefangst appeared first on Hooked.

Stavanger-mannen Sebastian Pedersen fikk mer enn han hadde kjøpslått for da han vadet rett på en gråsteinbit inne på en halv meter dypt vann. 

Av: Endre Hopland

Sammen med norgesrekorddödaren John Olav Florø-Larsen var Pedersen på jakt etter stor piggvar natt til mandag. Utstyrt med vadere, hodelykt og tungevindu, trakket han rundt på en av Rogalands mange sandstrender. Men det var slett ingen piggvar de to fiskerne nærmest snublet over ute på sanden.

Plutselig lå det nemlig en finfin gråsteinbit foran beina til Pedersen inne på grunna. Pedersen, som før denne turen bare hadde fått et babyeksemplar av arten, fikk kjapt beskjed om at denne måtte han fiske på. Etter å ha overtatt stangen til Florø-Larsen, ble han også geleidet på riktig vei av fiskekompisen, som selv har mange steinbiter på samvittigheten fra tidligere.

De to fiskerne var litt skeptisk til om de skulle ta sjansen på å fiske på en stor steinbit mens de selv stod ute i sjøen, men skepsisen tapte kjapt for fiskesuget. Steinbiten tok da også jiggen som ble servert uten å nøle, og plutselig hadde Pedersen en jobb foran seg. Heldigvis oppførte fisken seg nokså fint, selv om den satte et godt bitemerke i tungevinduet til Florø-Larsen. Vekten ble satt til fem kilo blank, selv om den ifølge Florø-Larsen så større ut.

– Jeg trodde først den var syv-åtte kilo, men det var ikke lett å få veid den skikkelig, da den aller mest hadde lyst til å ta oss, sier han til Hooked.

Etter noen bilder fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, og unge Pedersen kunne konstaterer ny allroundpers.

Under en typisk vadeøktøkt med tungevindu ser en gjerne diverse flatfisk, småtorsk, sjøørret og denslags. Dette ble ikke en typisk vadeøkt. Ikke bare landet Pedersen den største fisken han noen gang har fått, men han fikk også en ny art i form av femtrådet tangbrosme. Dette er en snål liten fisk som vanligvis lever nede i steinurer, så å få den under fiske med tungevindu er ytterst spesielt.

Som om ikke det var nok kom Florø-Larsen over en stor hummer. Skalldyret hadde tydeligvis rømt fra en fisker, for begge klørene var låst med gummistrikk. Florø-Larsen er en handlingens mann, og han fisketraskt opp hummeren, fjernet strikkene og lot den gå igjen. Vi får bare anta at kameraten med klørne var mer enn fornøyd med akkurat dette.

– Det ble en natt med fullklaff. Fin steinbit og femtrådet tangbrosme på samme tur er steinkult, sier Pedersen til Hooked.

The post Sjekk hva Sebastian traff på inne på grunna appeared first on Hooked.