Når folk flest har pakket seg godt inn i dynen og er langt inne i drømmeland, lusker Kim Rasmussen (37) og Geir Andreassen (36) rundt i fjæresteinene med kraftige hodelykter og små fiskestenger. De drømmer for så vidt de også, men først og fremst er de på jakt. Vi ble med karene på en sein nattøkt.

Av: Endre Hopland

Vi skriver mai måned, men det er lite som minner om vår i det vi stiger ut av bilene et lite stykke unna nattens fiskeplass langt ute på Sotra. Det er både regn og vind i luften, eller ekte Vestlandsvær om du vil. Vinden har riktignok lagt seg en del fra tidligere på dagen, men fremdeles er det surt ute. Her er det bare å kle seg godt, for det skal fiskes i mange timer.

Fra bagasjerom og bakseter hentes nattens fangstredskaper ut, og det er hevet over enhver tvil at tiden da en tok med seg en stang og to sluker når en skulle på fisketur er forbi. Geir plukker ut fire stenger fra bilen. Kim kvitterer med seks. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når de merkelige og lyssky tangbrosmene skal til pers.

Tålmodighetsprøve

Kim og Geir har bare kjent hverandre i vel et år, men de har veldig mye av den samme ballasten, spesielt på fiskefronten. Begge har fisket siden de kunne gå, og fascinasjonen for mangfoldet i havet har fulgt dem siden de lå på bryggekanten eller snuste rundt i fjæresteinene tidlig på 80-tallet.

Bryggefiske og roting i strandsonen er aktiviteter alle som har vokst opp i nærheten av sjøen kan kjenne seg igjen i, men å ta opp igjen, og faktisk også perfeksjonere barndommens første fiskeopplevelser i voksen alder, det er unektelig for de spesielt interesserte.

Så er det da også to spesielt interesserte karer vi er med denne onsdagsnatten. Ingeniøren Kim skal på jobb hos GK Norge AS om åtte og en halv time, men regner ikke med mye søvn før den tid. Av og til må hvilen bare vente. Prosjektlederen Geir har derimot mulighet til å sove lenge dersom det skulle trekke ut, og det regner han med at det gjør. Tangbrosmefiske er nemlig en tålmodighetsprøve.

Utvikling

Kikkfiske er, som navnet tilsier, fiske etter fisk du allerede har fått øye på. Metoden har lange tradisjoner langs norskekysten, men historisk sett har dette jevnt over handlet om matauk. Alt fra laks til diverse flyndrer har blitt fanget med gilje, garn, spyd, lyster, klepp, stein eller det som måtte ligge nærmest, alt for å få mat på bordet.

Kim og Geir sitt fiske har likheter med det folk holdt på med før i tiden, men et par vesentlige forskjeller er det likevel. For det første fiskes det med stang og krok, for det andre er targetartene ofte veldig små og for det tredje er det nesten utelukkende fang og slipp som bedrives. Matfisken henter de andre steder og med andre metoder.

– Dette fisket handler om å få så mange arter som mulig, og når arten er sikret er det om å gjøre å få de største eksemplarene. Fiskene tas vanligvis på små kroker som gjør minimalt med skade, og all fisk blir sluppet løs igjen etter veiing og noen bilder. Det tåler de godt, forklarer Kim.

Besøk fra hele landet

Artsfiske, som fiske etter forskjellige arter kalles, blir stadig mer populært i Norge. Miljøet teller over 500 aktive fiskere, og disse er spredd over hele landet. Internett er selvsagt arenaen der folk prates og blir kjent, bilder og fangstrapporter deles og erfaringer utveksles, og artskunnskapen dette miljøet etter hvert har tilegnet seg er enorm.

Både Geir og Kim har jaktet forskjellige arter i mange år, men interessen fikk seg en skikkelig oppsving i fjor. Da ble nemlig Kim førstemann i Norge som fikk arten nordlig tangbrosme på stang. Bare noen måneder senere ble han også førstemann i landet til å lure opp arten strandtangbrosme.

Slikt er ikke hverdagskost, og i det dedikerte miljøet vakte fangstene oppsikt. Siden den gang har noen utvalgte havner på Sotra hatt besøk av artsfiskere fra både Rogaland, Trøndelag og de indre deler av Østlandet, og de har alle vært på jakt etter fisker folk flest ikke engang vet finnes.

Kodeknekking

– Det er ikke størrelsen det kommer an på i denne settingen her, det kan vi vel bare slå fast med det samme, konkluderer Geir, mens han rigger opp to stenger med småkrok og reke som agn.

Tangbrosmene tilhører torskefamilien, men oppfører seg på ingen måte som en torsk. I Norge finnes det seks arter, og inntil mai 2014 var bare tre av disse fanget på stang. Nå er tallet oppe i fem, og det er altså Kim sin fortjeneste.

På plassen vi fisker denne onsdagsnatten er det tatt tre forskjellige arter. I tilligg til overnevnte strandtangbrosme og nordlig tangbrosme, dukker også femtrådet tangbrosme opp her. På landsbasis er dette den klart mest vanlige av tangbrosmene, men det er bare de siste par årene at fisken har blitt en nokså vanlig fangst i artsfiskemiljøet.

– Det handler om å knekke koder, forstå fisken sitt levesett og tilpasse fisket sitt etter dette, forteller Kim, mens han senker en bit kokt reke ned mellom steinene inne i det gamle kaianlegget vi fisker i.

74 av 75 arter i Hordaland

Kikkfisket er utrolig visuelt, og derfor langt mer spennende enn vanlig blindfiske. Men det krever også at en klarer å holde tungen beint i munnen når det skjer ting.

– Vi fisker jo stort sett nede i steinurer og inne i små huler, etter fisker som ikke er glad i lys. Det blir mye leiting og mye venting, og når sjansen byr seg må en ta den med det samme, forklarer Kim, som selv har en artsliste som teller 75 forskjellige fiskeslag i Norge.

I miljøet er dette et antall som er midt på treet. De fremste artsjegerne i landet ligger tett oppunder 120 arter i norske farvann, men listen til Kim er likevel spesiell. Han har nemlig fått 74 av de 75 artene sine innenfor Hordaland sine fylkesgrenser.

I tillegg har han bare fått seks arter i ferskvann. Det vil si at dersom han tar seg en østlandstur eller to, vil han kunne plukke så mye som 20 nokså enkle ferskvannsarter vi ikke har her på riktig side av fjellet. Potensialet er med andre ord stort.

– Handler om interesse

Geir har på sin side fisket mye østpå i yngre år, og har da også notert seg for majoriteten av ferskvannsartene. Listen hans teller 99 arter, fordelt på 36 år med fiske. Den neste nye blir altså en jubileumsart, og slikt kimser en ikke av. Også han har alle saltvannsartene sine i Hordaland, til sammen 79 i tallet.

– Da jeg var liten ble jeg bare referert til som «han som ligger på bryggen» dersom folk ikke visste hva jeg het. Jeg har alltid gått og kikket ned i sjøen, og fisket på alt som kunne fiskes på. Samtidig har jeg ikke vært særlig aktiv på internett i voksen alder, og det er bare et års tid siden jeg skjønte at det faktisk fantes flere som var like sprø som meg her i landet, gliser han.

At hobbyen deres er en tanke sær er de to kompisene fullstendig klar over, men isolert sett er det da også slik med de fleste hobbyer.

– Det handler jo om interesse, dette. Hva folk bruker fritiden sin på er jo opp til den enkelte, men jeg tror nok vi kunne funnet på mye dummere ting enn å sitte ute i natten og lyse ned i sjøen, sier Geir.

Tydelig visual

Denne onsdagsnatten er det nokså rolig der nede mellom steinene. Svartkutlingene er alltid på jakt, og det dukker opp noen brukbare eksemplarer i løpet av den første timen med fiske. Disse får plass i et plastikkakvarium i påvente av et eventuelt gruppebilde.

Eter hvert som timene går heises også ulke, dvergulke og tangsprell opp på tørt land, før de blir plassert i akvariet. Kim og Geir er konsentrerte, og fra tid til annen blir det meldt om observasjoner av det som kan være en av targetartene.

På et tidspunkt har vi også en tydelig visual på det som etter alt å dømme er en nordlig tangbrosme. Dessverre forsvinner fisken før noen rekker å fiske på den. Dette er fisker som ikke er enkle å få i utgangspunktet, og under press blir ikke akkurat oppgaven enklere.

Femtrådet

Klokken har passert midnatt med en god time da Kim plutselig vipper en langstrakt, lysebrun fisk opp på land. Det hele skjer veldig fort, men slik er det ofte under dette fisket.

– Jeg så bare et hode, og plasserte rekebiten rett foran det. Fisken tok med det samme, oppsummerer Kim, samtidig som han konstaterer at det er en femtrådet tangbrosme han har landet.

Dette er altså den vanligste av tangbrosmene våre, men ikke i Bergensområdet. Selv om det bare er et år siden den første nordlige tangbrosmen i Norge noen gang ble tatt, har arten nemlig vist seg å være tallrik på de rette plassene. Kim har fått et tosifret antall allerede, og det er også den eneste av tangbrosmeartene Geir har fått. Femtrådet ville med andre ord vært ny art for sistnevnte.

– Det var feil mann som tok den, men vi fikk i alle fall arten. Det var det viktigste i natt. Vi kan jo ikke fremstå som idioter heller, gliser Kim.

Vindusfiske

Kikkfisket til Geir og Kim foregår stort sett fra land, men på lik linje med mange av de andre artsfiskerne i Norge, har de også begynt å vade etter fisk på nattestid. Utstyrt med såkalt tungevindu, et redskap som i praksis er en stor vannkikkert, vasser de langs strendene våre på jakt etter sandlevende rariteter.

Dette har ført med seg fangster av arter som fløyfisk, piggvar, slettvar og mulle. De to sistnevnte er veldig sjeldne fisker på våre kanter av landet, men de finnes altså. Kunsten er bare å lete godt nok, på rett sted og til rett tid.

– Vindusfisket er fantastisk artig, og en lærer utrolig mye om de forskjellige fiskene av å se dem på nært hold, og i sine naturlige omgivelser, forteller de to.

I løpet av et år blir det selvsagt mye fiske etter større arter også, både fra land og båt, og mye fisk blir også med hjem som mat. I en artsfiskers verden har alle fisker verdi, men bare utvalgte arter blir spist. Velging og vraking i råvarer er et privilegium som følger med hobbyen.

Midt i uken

På den vesle kaien på Sotra er natten er i ferd med å bli til morgen, og karene innser etter hvert at det blir med denne ene tangbrosmen. Kim konstaterer at det er to timer til vekkerklokken hans ringer. Hjemme sover konen og datteren godt. De får ta sovingen for ham også dette døgnet.

– Det er selvsagt best å ta slike turer når en har fri dagen derpå, men det går stort sett bra med en nattøkt midt i uken, også. Mye frisk luft og konsentrasjon vet du, slikt skjerper sansene, sier Kim.

1 of 6

Men frisk luft eller ikke, nå er det nesten lyst ute, og det er et godt stykke å kjøre hjem igjen. Det har blitt torsdag med god margin, og selv om nattens økt ikke tok helt av fiskemessig, er vi slett ikke misfornøyde. Dessuten er det meldt fint vær til helgen, og denne er jo faktisk bare en dag unna.

Kanskje napper Geir eller Kim opp en ny art mens Johan Golden hopper etter Wirkola allerede fredag kveld? Sjansene er i alle fall gode for at de er ute i natten med fiskestengene sine…

The post Nattjegerne appeared first on Hooked.

Stavanger-mannen John Olav Florø-Larsen ble fullstendig satt ut da han natt til torsdag dro opp den første glasstungen som noen gang er tatt på sportsfiskeutstyr i Norge. Dette er etter alt å dømme den sjeldneste fisken i landet som noen faktisk har klart å få på stang.

Av: Endre Hopland

– Når du er innstilt på å fiske skrubbe, og en slik fisk dukker opp foran deg, da er det faktisk slik at en lurer på om det er en høyere makt som har et godt øye til det du driver med, sier John Olav Florø-Larsen til Hooked, etter det han omtaler som sitt livs drøyeste fiskeopplevelse.

At en fisk på 3,4 gram fordelt på 6,5 centimeter skal få en slik status hos en mann som har fått hele 117 forskjellige arter i Norge, blant annet ti norgesrekorder, høres kanskje en tanke spesielt ut. Så er det da også en ytterst spesiell fisk han fikk til å ta agnet sitt denne onsdagsnatten. Dette bekrefter både undervannsfotograf Rudolf Svendsen og Otte Bjelland hos Havforskningsinstituttet i Bergen.

– Ekstremt sjelden fangst

– De tre siste årene har vi to registreringer av glasstunge i arkivene våre, og da snakker vi om mange trålfartøyer og enormt mye data. I 2012 ble det fanget et eksemplar av et norsk fartøy, men det kan se ut som om det er tatt vest for de britiske øyer, utenfor norsk sone. I 2013 ble det tatt et eksemplar på vestsiden av Norskerenna, litt nord for Bergen, mens det i 2014 ikke ble tatt noen glasstunger. Med bare to bekreftede funn de siste tre årene, kan vi trygt slå fast at dette er en ekstremt sjelden fangst, sier en engasjert Bjelland til Hooked.

I en årrekke har Aschehougs store fiskebok, blant sportsfiskere bare kalt «Pethon» etter forfatteren med samme navn, vært den beste kilden til kunnskap om norske fiskearter. Om glasstungen skriver Pethon at det bare finnes et kjent eksemplar fra norske farvann. Denne fisken skal ha blitt fanget i Nevlunghavn helt tilbake i 1875, og da naturlig nok ikke med sportslige metoder.

– Jeg hadde en glasstunge boende på stranden utenfor huset mitt i to måneder i fjor, så jeg fikk sett godt på den og tatt utallige bilder. Dette er likevel det eneste eksemplaret av arten jeg har sett i løpet av 35 år med dykking og over 3000 dykk, sier Rudolf Svensen til Hooked.

Mye nattfiske

At en fisk som bare så vidt er tatt i trål tidligere nå også er fisket med stang, hører til de ekstreme sjeldenhetene. Det er likevel ikke mange i det stadig voksende artsfiskemiljøet i Norge som er overrasket over at det var John Olav Florø-Larsen som fikk det første eksemplaret her til lands.

Han er nemlig mer ivrig enn de aller fleste, og bruker rett som det er seine nattetimer til fiske i stedet for soving. Dette har altså ført med seg en lang rekke arter og et imponerende antall norgesrekorder.

At Florø-Larsen hadde med seg utstyr til å kunne fiske en fisk på 6,5 centimeter denne natten var egentlig litt tilfeldig. Tidligere på kvelden hadde han nemlig vært på jakt etter krystallkutling, en art kameraten Asgeir Alvestad ble førstemann i Norge til å notere for bare noen uker siden. Mye nedbør gjorde fisket etter microfiskene vanskelig, og han fant i stedet frem tungevinduet sitt og begynte å vade langs en strand i nærheten. Det skulle bli et godt valg.

– I en helt annen klasse

Etter først å ha fisket en fin skrubbe, fikk han nemlig øye på noe veldig interessant i tungevinduet, som i praksis er en stor vannkikkert en skyver foran seg mens en vader. Der nede på bunnen lå nemlig to små flatfisker, og Florø-Larsen var ikke sein med å finne frem stangen som var rigget for å fiske krystallkutling.

En krok i størrelse 32 (mye mindre enn et fyrstikkhode) ble egnet med en liten bit av en mysis og firt ned i sjøen. Etter 20 sekunder med venting ble agnet slukt, og like etter lå den vesle, men så ytterst spesielle fisken i vinduet til artsjegeren.

1 of 6

– Det er ikke ofte jeg blir målløs, men denne fisken tok pusten fra meg. Tenk at en mann godt inne i 40-årene kan glede seg så mye over en slik liten fisk. Det hadde jeg egentlig ikke trodd, men det er helt sykt. Jeg har fått mye fisk opp gjennom årene, men denne stiller i en helt annen klasse enn noe av det andre. Denne finnes jo bare i noen utvalgte fiskebøker, sier Florø-Larsen til Hooked.

Berømmer artsfiskemiljøet

Havforsker Bjelland understreker at det er store hull i kunnskapen om de minste artene langs kysten vår, og han har mistanke om at glasstungen er vanligere enn det bevisene skulle tilsi.

– Jeg har selv sett arten en gang tidligere, på et tokt i Nordsjøen. Det kan også tenkes at det er tatt flere eksemplarer i forbindelse med strandnotundersøkelsen langs Skagerrakkysten, men dette er ikke tall jeg sitter på. Jeg mistenker at arten ikke er så sjelden som foreløpige fakta tilsier, men det blir bare en mistanke. Dette er en helt unik stangfangst, sier han til Hooked.

Bjelland berømmer samtidig artsfiskemiljøet i Norge for det han omtaler som veldig viktig feltarbeid.

– Det dukker stadig opp sjeldne fangster, og miljøet sitter etter hvert på veldig mye kunnskap som er interessant for oss. Vi vil helt klart samarbeide med artsfiskerne for å få mer fakta på bordet om mangfoldet i sjøen, og da spesielt på de små artene, sier Bjelland.

Glasstungen til Florø-Larsen lever inntil videre fint i et akvarium på Lundsvågen Naturlskole, men Bjelland legger ikke skjul på at han ønsker eksemplaret arkivert i vitenskapens navn.

John Olav Florø-Larsen er ellers medlem av Nidaros kystmeitelag, og har også med egne ord beskrevet fiskeopplevelsen sin i dette blogginnlegget.

The post Denne fangsten er oppsiktsvekkende unik appeared first on Hooked.

Ole-Håkon Heier sin debutbok er noe helt nytt i den norske sportsfiskelitteraturen. Det har blitt gitt ut mange bøker om norsk sportsfiske opp gjennom årene, men aldri noen som i detalj tar for seg så mye forskjellig som det Heier gjør i «Hekta på fiske».

Av: Endre Hopland

I en årrekke har Ole-Håkon Heier vært en fremtredende figur i det norske sportsfiskemiljøet, og med sitt alltid gode humør, sin store kunnskap om fiske og ikke minst sin vilje til å dele, har han via magasin- og nettartikler inspirert liten og stor til både å begynne med fiske og å videreutvikle verdens fineste hobby. Heier har også ført fiskelogg siden 1988, og i tillegg til den store interessen for fiske, har han altså skrevet mye om lidenskapen sin. At det skulle gå 27 år før det kom skriverier i stive permer er egentlig litt merkelig, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Debutboken, som har fiskemangfoldet i Norge i fokus, kommer også ut på et veldig godt tidspunkt. Arts- og specimenfiske er nemlig virkelig er på vei til å få fotfeste her til lands, og «Hekta på fiske» er i aller høyeste grad en bok som treffer denne målgruppen med stor kraft. Når det er sagt passer boken like godt for vanlige folk med interesse for livet i sjø og vann. Her får du nemlig et virkelig detaljert og bilderikt dypdykk inn i det våte element, uten at det på noen måte blir kjedelig. Det er riktig nok plass til de vitenskapelige fiskenavnene, noen ordener og et og annen fjernt familiebånd, men ikke noe som gjør at en begynner å tenke på at huset kanskje hadde trengt et strøk maling.

«Hekta på fiske» er bygd opp på en praktisk måte. Etter forordet hopper forfatteren rett i utstyrsdelen, og selv den grønneste amatør vil ha en noenlunde formening om funksjonen til stenger, sneller, snører, kroker, søkker og takler etter å ha lest de første sidene i boken. Etter at leseren har lært seg det grunnleggende om utstyr, er det fiskemetodene som står for tur. Disse deler Heier opp i kategoriene «naturlig agn», «kunstige agn» og «isfiske». Her kunne en selvsagt dradd ting mye lengre, men de tre kategoriene dekker egentlig det viktigste, og forfatteren unngår på ny å kjede leseren med fiskemetoder de aller fleste uansett aldri ville funnet på å gi seg i kast med.

De neste kapitlene er veldig vesentlige, men omhandler likevel ting mange fiskebokforfattere ofte glemmer eller utelater. Heier vier nemlig spalteplass til lover, regler og normer for sportsfiske, behandling av fangsten og sikkerhet på fisketur. I tillegg kommer han med gode tips til hvordan en kan gjøre fiskeopplevelsen enda bedre, samt tanker og erfaringer rundt hva en storfisk egentlig er. Her er det utrolig mye nyttig å plukke opp for de aller fleste med interesse for sportsfiske, så les disse kapitlene nøye.

Hoveddelen av boken er delt i to, «Arter i ferskvann» og «Arter i saltvann», og hele 79 norske fiskearter er virkelig nøye presentert over de 200 sidene som de to kategoriene utgjør. Heier har selv fisket over 100 forskjellige arter her til lands, og alle de overnevnte 79 har derfor sin egne, selvopplevde historie som innledning. Videre følger både artsbeskrivelse, fiskemetoder på is og i frivann og hvilken nytte den aktuelle fisken har som mat. Det hele er rikt illustrert med bilder som viser både fangst, metode og fiskeglede.

Hele 79 arter får altså flere boksider hver, men også størsteparten av de resterende, norske artene er på trykk. Etter både ferskvanns- og saltvannskategorien, tar nemlig Heier for seg de mindre artene og de en sjeldnere møter på. Dette gjør at spekteret i boken i praksis omfatter nesten alt det er fysisk mulig å få på stang her i kongeriket. De små og sjeldne artene får naturlig nok ikke like mye plass som de nevnte 79, hadde de fått det hadde dette blitt en utgivelse i flere bind, men de er like fullt med. Det er moro. Mange av disse er også fotografert med makrolinse, og på denne måten gjør selv microartene seg fantastisk godt på glanset papir.

Apropos microarter: Det er veldig artig at Heier vier mange sider til kutlinger, med tilhørende makrobilder. Rent vitenskapelig er side 211-215 trolig det mest grundige og best fotodokumenterte som noen gang er har stått på trykk i en bok om de små fiskene alle har sett nedenfor bryggen om sommeren. Her er vi unektelig på et nivå for de svært spesielt interesserte, men kunnskapen er så høy at Havforskningsinstituttet egentlig bare kan be om å få de fire sidene i PDF-format for arkivering i sin vitenskapelige database.

En annen kuriositet er at Heier er den første i verden som omtaler det såkalte «Tungevinduet» i bokform. Oppfinnelsen er det fiskekompisen Karl Johan Sæth som står bak, og at den store vannkikkerten er effektiv når det skal fiskes flatfisk på grunt vann er hevet over all tvil. Nå tar metoden altså steget vekk fra internett og inn i hyllene til bokhandlere over det ganske land. De som ikke har hørt om dette før rister kanskje på hodet, men bildene av svære tunger, slettvar og piggvar som illustrerer saken, får nok kjapt hoderistingen til å avta.

«Hekta på fiske» er lettlest og forklarende, uten å være mer belærende enn den må. Heier legger hele veien vekt på fiskeopplevelser, og barna Marion og Jacob figurerer på en rekke av bildene i boken. Dette henger sammen med at de to ofte er med pappa på tur, og stortrives med det. Heier sine fiskekamerater i SFK Laken er også hyppig avbildet, noe som er naturlig da det er disse forfatteren fisker mest sammen med. Denne bildebruken, kombinert med de mange personlige historiene, gjør da også sitt til at boken blir noe ekte. I dag kan i teorien hvem som helst sakse vilt fra internett, og ende opp med nok stoff til å skrive mange bøker. Slikt blir det sjelden kvalitet over. Det blir det derimot når en har fisket hele livet, og uten problemer gjør 264 sider om sportsfiske personlig. At Heier har brukt biolog og en av Norges fremste artsjegere, Irvin Kilde, som sparringpartner på alt som har med artsbestemmelser og kjennetegn å gjøre, er et annet kvalitetsstempel. «Hekta på fiske» var lest i løpet av et par kvelder, og det er et godt tegn. Dette er en bok du vil ha i samlingen din, og et oppslagsverk for de som faller for artsfisket. Løp og kjøp.

Lest: Hekta på fiske

Forfatter: Ole-Håkon Heier

Utgitt av: Vigmostad & Bjørke

Sider: 264

Veil. Pris: 349;-

The post Veldig bra om veldig mye appeared first on Hooked.

Det første halvåret med egen båt i Osterfjorden er unnagjort, og selv om dette er et vanskelig stykke sjø å bli klok på, må jeg si meg nokså fornøyd med det samlede resultatet når nå sommeren forhåpentligvis snart banker på døren. Her er en liten oppsummering:

Jeg har bodd like ved Osterfjorden hele livet, og har fisket her nesten like lenge. Det aller, aller meste av dette fisket har foregått fra land, men opp gjennom årene har det selvsagt blitt noen båtøkter, også. Med båt på plass i fjorden har disse naturlig nok blitt langt hyppigere, og dermed har det også blitt mer tid til å utforske nye områder en ikke når fra land. Det har resultert i en del kule fangster.

Årets første tur var både kald og treg, men det ble et par fisker helt på tampen. Min første fisk i 2015 ble en liten glassvar, mens broderen slo til med en middagslysing. Både glassvar og lysing er arter som alltid er velkomne hos oss som brenner for mangfoldig fiske, og i løpet av årets første måneder har jeg funnet disse flere steder i Osterfjorden.

Årets andre tur på fjorden bød også på glassvar og lysing, to i tallet av hver art. Glassvarene var det jeg som stod for, mens både Kristian og jeg noterte oss for hver vår lysing. Denne flotte februardagen ble det også en bra kolmule på meg, en annen art det alltid er moro å stifte bekjentskap med.

I februar fikk vi flere brukbare dager, og i slutten av måneden dukket årets første blålange opp i en dyp renne langt inne i fjorden. Stor pigghå ble det også, signert broderen. Pigghåen er fredet, noe som gjør at vi ikke fisker målrettet etter den, men når den først dukker opp som bifangst er det likevel artig at den er over syv kilo. Svømmer videre gjør den også, selvfølgelig.

Tidlig i mars gikk turen på ny ut til blålangerennen, og de kule og velsmakende dypvannsfiskene var med på leken denne gangen, også. Jeg endte dagen med to eksemplarer i båten, og kjente unektelig på følelsen av å ha funnet et område som leverte.

I slutten av måneden var det endelig vær til å gå til havs, men fisket var så som så. Vel inne i fjorden igjen var det derimot litt aktivitet, og på ny var det en glassvar som falt for agnet jeg serverte. Glassvaren er ikke mye brukende som mat, men de er grådige og ser utrolig tøffe ut. Dessuten tåler de trykkforskjellen fra dypet godt, så fang og slipp er ikke noe problem.

Et godt stykke ut i april prøvde jeg meg på blålangene igjen. Det ble tyngre tak på dypet denne gange, men langen var dessverre ikke blå. Fisk på over ti kilo klager en likevel ikke på. Årets første makrell dukket for øvrig opp på samme tur, uten at dette er en art noen tar på vei over.

Mai måned var værmessig tragisk her hos oss, og fjordturer ble det få av. En kjapp økt ut for å teste en ny snelle ble det likevel tid til, og nok en gang dukket det opp en glassvar. De er tydeligvis tallrike i området, men de har også litt å gå på hva størrelse gjelder.

Så langt i juni har det også blitt noen turer utpå. En etterlengtet godværsdag ble tilbragt i båten, med PC-en i fanget, tau i en av pontongene til Nordhordlandsbrua og agn hengende 20 meter over bunn på 470 meters dyp. Hverken skolest eller blålange ville leke, men flere brosmer valgte å svømme opp i vannlagene for å forsyne seg.

Denne uken har det faktisk blitt to turer utpå. Først hadde min far og jeg oss en kveldstur etter blankfisk. Denne resulterte i både villfisk og fjøsfisk, som det dessverre fremdeles er store mengder av i fjorden etter rømningen i forbindelse med stormen Nina i januar.

I slutten av uken hadde jeg motoren på service, og siden jeg først var inne i en del av Osterfjorden jeg ikke fisker så ofte, ble det også tid til et par drift etter at verkstedet hadde gort sitt. Disse resulterte i to fine middagslanger på 4,5 og 7 kilo. Slikt er alltid artig på nye jaktmarker.

Osterfjorden er nesten 650 meter dyp på sitt dypeste, og utenom artene jeg allerede har fått i år, er det blant annet mye vassild og skolest der nede i dypet. Sistnevnte har jeg prøvd en del etter uten suksess, men jeg har ikke tenkt å gi meg. Før eller siden sitter den. In Osterfjorden I trust…

The post Et halvt år med båtfiske i Osterfjorden appeared first on Hooked.

Kveita er fisken de fleste sportsfiskere drømmer om å fange på havet. Ikke bare kan den bli veldig stor, den er også en sterk fighter som bruker sin store overflate til å kjempe imot med store utras ned mot bunnen. De senere årene har sportsfiskere i Norge blitt flinkere og flinkere til å målrettet fisket etter den store flate jegeren og fiskepresset er blitt stadig sterkere. Heldigvis har flere fått forståelse for at de største fiskene bør settes tilbake levende for at bestanden skal bestå. Heldigvis er det også slik at de mindre kveitene også er de best matfiskene. Det er fanget kveiter på stang i Norge på over 200 kg. I dag skal vi altså inn i kveitas verden på Asgeirs fiskeskole.

FØRST LITT FAKTA OM FISKEN:

Varianter og utbredelse

Det finnes to ulike kveitetyper i norsk farvann: atlanterhavskveite (Hippoglossus hippoglossus) og blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides). Det er liten forskjell på utseendet til disse to artene, men atlanterhavskveita blir betydelig større enn blåkveita. Blåkveita har en mørkere (lett blålig) farge på oversiden. Atlanterhavskveita regnes som svært utsatt. Begge kveitetypene finnes langs hele norskekysten, men er vanligst lengst nord – fra Trøndelag og opp til kysten av Finnmark.

Kjennetegn

Kveita er en langstrakt flyndrefisk. Atlanterhavskveite skiller seg fra blåkveite ved at sidelinjen går i en høy, slak bue over brystfinnen. Blindsiden er hvit. Kveita har et nokså langt og smalt hode.

Biologi

Kveita er den største av alle flyndrefiskene. Som ung lever den på relativt grunt vann, mens store kveiter vanligvis holder til på 300–2000 meters dyp. Gytingen foregår fra desember til mai på 300–700 meters dyp i dype groper på havbanken langs kysten eller i fjorden. Kveita er en art som er svært følsom for beskatning. Den er stedbunden og har en langsom vekst og sen kjønnsmodning, ved ca. 10 år. Fisket etter kveite er forbudt i gytetiden fra 20. desember til 31. mars.

Føde

Kveita er en rovfisk som spiser annen fisk, krepsdyr og annet den kommer over langs bunnen eller også i vannlagene.

Størrelse

Kveita kan bli over 3 meter lang og over mot 300 kg.

Norsk rekord (fra Villmarksliv):

• Blåkveite Vekt/lengde: 10.8 kg, 94 cm Fisker: Marcus Åhlund Tromsøflaket, 2. august 2011
• Atlanterhavskveite: 233,5, Marco Liebenow, Laksefjord, 04.07.2013

Utstyrsvalg til kveitefiske

Når du skal fiske kveite, er det viktig å ha utstyr som er dimensjonert for dette fisket. Det er spesielt viktig at snøret og fortommen er feilfri, og at knutene sitter som de skal. Altfor mange kveiter har sluppet unna fordi det er slurvet på dette området, eller at man fisker etter annen og lettere fisk slik at utstyr og snøre blir for spinkelt.

Snelle

En snelle som rommer nok snøre og har en god og jevn brems, er viktig. Stanga kan du variere etter tyngden på loddet eller pilken du bruker. Det er oftest snøret og snella som får den største påkjenningen når kveita hogger og skal fightes opp til båten. Med de moderne og tynne multifilamentsnørene, og det fakta at de fleste kvitene fiskes på grunt vann trenger enn ikke ha de største modellene av sneller. Flere og flere velger lettere utstyr, men det krever som sagt at fiskeren kan håndtere utstyret. Mitt førstevalg er PennFathom Level Drag 2-speed i størrelsen 30 ellr 40. På den har jeg Fire Line 0,32 eller 0,39mm.

Stang

Du må velge stang etter hvor dypt du fisker, og tyngden på agnet, men det må samtidig være en stang med kraftig rygg slik at du kan legge skikkelig trykk på fisken på vei opp. Noen sverger til korte stenger mens andre gjerne vil ha litt lengde, her er det kun smak og behag som avgjør. Jeg velger gjerne en med litt lengde slik at jeg har mer muligheter til å sette bevegelse i lokkemiddelet. Mitt førstevalg er Penn Regimente halibut 30lbs som nettopp er utviklet for dette fisket. Den er 8`lang.

Dypt vann

På dypt vann med tunge lodd vil det være riktig å bruke en kortere standup-stang rundt 6 fot i klassen opp mot 50 pund (500 gram slukvekt) og en ditto kraftig snelle med lav utveksling. Altså et utstyr du kan kombinere til annet dypvannsfiske som for eksempel lange, brosme og håkjerring.

Grunt vann

Fisker du derimot på forholdsvis grunt vann med shad eller agnfisk, bør du ha en lettere og lengre stang som gjør bevegelsene av lokkemidlene lettere, for eksempel en 7–8 fot stang rundt 30–40 pund (300–400 gram slukvekt). En slik litt lengre stang, med en snelle med litt høyere utveksling, gjør at du kan fiske aktivt og raskt gjennom de aktuelle vannlagene.

Kveite er utbredt på begge sider av Nord- Atlanteren, og i Norge finnes den langs hele norskekysten, men er vanligst å få på stang utenfor de tre nordligste fylkene. Kveita holder oftest til på større dyp fra 300 til 2000 meter, men vår, sommer og høst trekker også de store fiskene inn på grunt vann antagelig på næringsvandring.

Gyting

Kveitene blir som regel ikke kjønnsmodne før de er 10 år eller mer. Ved norskekysten foregår gytingen på 300–700 meters dyp enten i dype groper på havbankene eller inne i fjordene. Gytingen foregår fra desember til mai avhengig av hvor de er i landet. Viktige gyteområder i tillegg til norskekysten er blant annet på platået som strekker seg fra Grønland, via Island, Færøyene og til Skottland. Kveita er en glimrende svømmer og kan krysse de store dypene i Norskehavet.

Ekstra glupsk etter gytingen

Kveita tar ofte til seg mindre næring under gytingen og er derfor ekstra glupsk i månedene etter fordi den må fete seg opp etter den strevsomme gyteperioden. Vår- og sommermånedene er derfor den tiden da sportsfiskerne lettest kan komme i kontakt med kveita på noe grunnere vann.

Føde

Kveita er en god svømmer til å være en flat fisk. I tillegg kan den være lynkjapp idet den angriper byttet, som for det meste er annen fisk. Den store munnen skytes nærest opp og danner et dragsug slik at byttet forsvinner inn i kjeften. Den spiser mange fiskearter som uer, brosme, torsk, sei og sild. Den kan også ta blekksprut, sjøkreps og andre bunndyr.

Historikk og sportsfisk

Kveita, eller hellefisken (betyr i utgangspunktet «hellig fisk»), har til alle tider vært en ettertraktet fisk. Det viser gamle helleristninger og arkeologiske funn.

Kjent fra steinalderen

Helleristninger fra Rogaland, Trøndelag og Nordland og funn av kveitebein fra steinalderbosettinger langs kysten, viser at kveite var en kjent fisk i steinalderen. Den var da sannsynligvis svært tallrik og gikk helt opp i vannflaten om sommeren. Det er nok her steinalderfolket har klart å fange den, antagelig med harpun eller med kroker laget av tre eller bein.

Utviklingen av kveitefiske

På 1600- og 1700-tallet utvikler det seg et eget kveitefiske. Til å begynne med var det harpunredskaper som gjaldt i kveitefisket. Vi hører om bruk av snøre (juksa) både fra Nord-Norge og Mørekysten i mer moderne tid. Fra 1930-årene ble det tydelig at kveita (som torsken) hadde vært overfisket, og at kveitebestanden nærmest hadde kollapset. I krigsårene fikk kveita være i fred, og dermed tok bestanden seg litt opp igjen. I dag er kveitebestanden stadig truet, og kveitefisket skjer med strenge kvoter og reguleringer.

Sportsfiske – et forholdsvis nytt fenomen

Selve sportsfisket med stenger og havfiskeutstyr, gjerne i regi av profesjonelle fiskeguider lokalt, langs kysten av Trøndelag og nordover i Nord-Norge er ganske nytt. Dette fisket begynte i 1980- og 1990-årene og er i dag et av de mest attraktive turmålene for fisketurister fra både utlandet og Norge.

Spesiell betydning

På grunn av en framtredende plass i helleristningene og tilnavnet hellefisk forstår vi at kveita har en spesiell betydning helt fra urgammel tid. Fremdeles er det slik at de riktig store eksemplarene som blir fanget, får en selvskreven plass i spaltene i alle lokalaviser og regionaviser. Ja, til og med riksaviser skriver om de store monsterkveitene. Det ligger nokså langt framme i enhver fritidsfiskers bevissthet at dersom en kveite skulle bite på, er det selve lykketreffet.

Trusler mot kveita

I 1950 fisket norske fiskere 6000 tonn kveite, i 1970 2000 tonn, og i dag er det ned mot 1000 tonn. Men for sportsfiskere som fisker på riktige plasser, kan fisket fremdeles oppleves som et lite eventyr. Det er også overfisket som har vært kveitas største trussel. Miljøorganisasjonen Greenpeace har gått så langt at de ønsker å frede all kveite. Et kanskje bedre alternativ er oppdrett av kveite. Flere av forsøkene på dette har lyktes. Dersom det profesjonelle fiskeriet etter kveite kan reduseres som følge av oppdrett, betyr det bedre kveitebestander og til sjuende og sist bedre forhold for sportsfiske etter kveite. Forutsetningen for dette er selvfølgelig at kveiteoppdrettene har lært noe av lakseoppdrettenes store feil og mangler når det kommer til sykdommer, forurensing og rømninger og det spørs vel?

De beste fiskeplassene

Kveita holder oftest til på større dyp fra 300 til 2000 meter. Men i lange perioder av året trekker også de store fiskene inn på grunt vann antagelig for å finne mat. Den foretrekker ganske kaldt vann, men kan vandre over store områder og beveger seg svært mye opp og ned i de forskjellige vannlagene. Kveita er til tider mye mer pelagisk enn før antatt.

Vinterstid er kveita oftest på dypt vann og vanskelig å lokalisere for en sportsfisker, men vår, sommer og høst er det imidlertid fullt mulig å få kveite helt inn på 10–30 meters dyp nær land. Fordypninger og dyprenner som danner en trakt, er områder hvor kveita trives. I strømsatte sund og fjorder jakter kveita på stimer med sild, sei eller annen fisk. Her kan den oppholde seg i lengre tid, og ofte er det flere eksemplarer av arten her.

Også i nærheten av topper og grunner lenger ute til havs finner du kveita. Her samles det ofte mengder med sild og sei og annen fisk som kveita jakter på. Har du for eksempel to grunner som ligger tett, vil kveita vekselvis gjerne være i strømmen mellom dem og nær toppene for å jakte. Ofte er den aktiv i perioder hvor strømmen er sterk eller går i en spesiell retning, og deretter hviler den. Kveita trives på flere typer bunn, men vekselvis lys sand og mørkere partier med grus og stein er der vi oftest finner kveite.

Den gråbrune oversiden er perfekt kamuflert til denne typen bunn, og den er derfor ikke lett å få øye på av vandrende byttefisk som svømmer over den. Hvis disse områdene er i nærheten av et større dyp hvor kveita kan vandre ned, og topper hvor det befinner seg byttefisk som sei og sild, er dette perfekt. Kveita kan nok gi utslag som enkeltfisk på gode ekkolodd, men en GPS med godt sjøkart er nok absolutt den beste måten å lokalisere potensielt gode kveitefiskeplasser på.

Slik fisker du kveite

Å kjøre kveite med stang og snelle er selvsagt uovertruffent. Kveita er i tillegg til å være stor også en god fighter. Når vi også legger til at det er førsteklasses mat og en fisk som er proppfull av historie og betydning, er det åpenbart at kveita er en av fiskene i havet som er den ultimate sportsfisken for sjøfiskere.

Hard kamp

Du vil som regel kjenne et dypt drag i stanga når kveita biter. Hvis den ligger helt nede på bunnen, kan de større eksemplarene være vanskelig å få løftet opp, og nesten alle vil kjempe flere ganger med lengre utras for å prøve å komme ned igjen. Når fisken endelig er nesten helt oppe ved båten, kan du nesten garantere et nytt utras idet den bryter vannflaten. Ofte er det i denne situasjonen mange mister kveita. Fiskeren har kanskje begynt å miste tålmodigheten og strammet til bremsen for mye eller prøver å kleppe før fisken har gitt seg helt.

Fordel med båt

Det er en fordel å ha båt dersom du vil fiske kveite. Svært få kveiter kan fiskes fra land. Som regel kan det være lurt å ha med en kjentmann. Du trenger imidlertid ikke nødvendigvis å gå langt til havs. Som nevnt går kveitene ganske langt inn mot land og ligger på grunner. Slik sett kan du få kveite på alle dybder.

Fisk med agn

Kveita er en skikkelig rovfisk, som ligger stille på bunnen og sikter seg inn på fisk som svømmer over, for lynraskt å skyte opp og angripe. Derfor fungerer agnfisk og mest mulig virkelighetstro fiskeimitasjoner godt på kveita. Du kan agne med store fileter av makrell, sild og akkar presentert bak en bom. Du kan sågar (om du er ute etter store kveiter) agne med hel fisk av nær sagt alle slag. Sei, makrell, sild er mye brukt, men laks, sjøørret og regnbueørret har et flott blink og mye lukt som gjør at de fanger minst like bra.

Uer er en fisk kveita ofte beiter på i havet, og er også en agnfisk kveita vil sette pris på. Vær oppmerksom på at størrelsen på agnfisken har en del å si, spesielt hvordan du får tredd den på agntakkelet. Husk uansett å bruke en assistkrok bak mot halen slik at du får kroket kveita hvis den sluker agnfisken din bakfra, slik den veldig ofte gjør. Generelt vil agnfisken være vanskeligere å håndtere jo større den er, mest på grunn av avdriften den gir. Regelen er: Stort agn gir stor fisk.

Pilk til kveitefiske

Siden kveita er en jaktende fisk, vil en pilk være et godt redskap til å fange kveiter. Pilk er jo egentlig en fiskeimitasjon, og en kveite i jakthumør vil neppe la den slippe unna. Større pilk med sølv og blink kan være å foretrekke, men kveita vil nok ikke si nei til andre farger heller. Problemet med pilkefiske etter kveite er at det er så mye annen fisk som hogger på pilken og da vil komme kveita i forkjøpet. Dette gjør at du ikke kan fiske målrettet og effektivt etter fisken. I et område med mange forskjellige arter vil pilken være et godt allroundredskap for å fange det meste men altså ikke kveite spesielt.

Shad og gummifisk

Myke gummiimitasjoner av fisk fungerer ekstra godt på kveite. En såkalt shad er en gummikropp montert på et blyhode med krok. De finnes fra bitte små til opp mot 40 cm og er godt egnet for kveitefiske, siden de store individene nesten utelukkende er fiskespisere.  Shaden har flere fordeler framfor pilk. Den ligger vannrett i vannet og vil derfor se mer ut som en vanlig fisk som svømmer. Den har en krok som står opp, og derfor vil den ikke så lett sette seg fast i bunnen. I tillegg vil shaden på grunn av formen og den myke halen ha en mye bedre bevegelse og ser mye mer livaktig ut enn for eksempel en metallpilk.

Kveita vil helt sikkert oppfatte denne myke kroppen som noe mer livaktig også. Det er svært positivt da kveita ofte smaker en stund før den sluker. Du finner shaden i en rekke farger og utforminger, men uansett bør du huske en assistkrok bak mot halen og tre på en gulpmark på kroken for luktens og smakens skyld.

Fiske på grunt vann

En effektiv metode å fiske på i grunne områder er å bruke store gummishad eller større naturlig agnfisk som du monterer slik at de går naturlig i vannet. Fisk fra drivende båt, for da fisker du effektivt over større områder når strømmen fører båten over kveitas jaktområder. Slipp shaden eller agnfisken helt ned til bunnen og sveiv den deretter rykkvis opp et stykke i vannlaget, før du igjen slipper den ned til bunnen. Dette gjentar du hele tiden, men teknikken bør varieres alt etter hastighet, bevegelse og hvor høyt i vannlaget du fisker.

På dypt vann

På dypere vann fra 100 til 500 meter er det å anbefale et mer stasjonært fiske når vannet er roligere, eller fra oppankret båt.

Store fileter av agn fra makrell, sild og akkar fungerer godt og presenteres gjerne bak en bom. Du kan også med hell på dypt vann bevege agnet litt opp i vannlaget, men for det meste konsentrere deg om bunnen

Bløtkake eller knekkebrød

Her følger en historie som viser at det kan være lurt å eksperimentere litt når det gjelder agn og fiskemetode ved kveitefiske. Her følger en selvopplevd kveitefiske nordpå:

En tur til Røst med team Mustad ga 15 kveiter på tre fiskedager. Vi begynte rolig med innaskjærs fiske mellom øyene fra småbåter – fire fiskere fordelt på to 20 fots åpne båter. Vi fant områder med ca. 20 meters dyp hvor det var vekselvis sand og mørke flekker med gress og tang innimellom. Driften var god på grunn av den sterke tidevannsstrømmen. Vi fisket på noen hundre meter i sundene mellom de karakteristiske øyene som ser ut som hatter som stikker opp av havet. Shad med gulp er bra Vi kjørte store shad på rundt 300 gram i forskjellige farger. Jeg hadde gardert meg med gulpmark som jeg tredde på kroken til shaden for å få luktaspektet i tillegg til den lokkende gangen fra fiskeimitasjonen.

Den første dagen var vi bortpå flere fisk, og det var tydelig at gulpmarken var forskjellen på fisk i båten eller bare napp. Shaden ble rolig sveivet opp og stoppet ca. hver femte meter opp til båten. Kveita tar gjerne på første eller andre stopp litt oppe i vannet. Det ser ut som den følger opp fra bunnen og jakter med øynene. Når kveita tar shaden og suger den inn, smaker kveita i mange sekunder … da kjenner du en kraftigdirring i stanga, og da må du være tålmodig og ikke dra shaden ut av munnen. Vent til fisken snur og du kjenner et skikkelig drag i stanga, da settes kroken. Det var et helt klar forskjell på shad med gulp og uten. De tre første kveitene på 5–12 kg var mine, og gulpen var nok en av de viktigste faktorene. Det viste seg helt tydelig at når kveita smaker (opp til 30–40 sekunder), spytter den ut ting uten smak, og skuffelsen var stor for fiskerne som ikke hadde gulp med seg. Neste dag var det gulp i alle fiskeboksene, det kan jeg love deg.

Blink bedre enn agn

Neste dag valgte vi noen grunne områder ute i havet på utsiden av Røst. Toppen var bare rundt 10 meter, men områdene rundt var helt ned i flere hundre meter. Mellom toppene var det flere slake renner på 30–50 meters dyp. Her var det vekselvis stein- og sandbunn, og tidevannsstrømmen var til tider veldig sterk mellom strømskiftene – altså et helt typisk sted for kveite som kan vandre mellom byttefisken som er rundt toppene, og større dyp hvor den kan stikke seg vekk. Vi kjørte shad og sei som vi fisket på toppen av grunnen, som agn på slepet etter bom. Vi kjørte samme taktikk med å sveive rolig opp med innlagte stopp.

Under strømskifte var det ikke særlig mye som skjedde, tre–fire torsk og noen brosmer var det som beit. Men når strømmen satte inn for fullt et par timer etter flo, ble det liv, og den første kveita satt på shad, 18 kg blank. Flere var bortpå sei, men det var ingen tvil om at shad med mye glitter og perlemor var det som fanget kveitas oppmerksomhet mest. Dagens fangst ble 4 kveiter mellom 8 og 18 kg, og shaden var vinneren. Det var fisk bortpå seien også, men det virket som det som blinket mest, fikk størst oppmerksomhet. En annen ting som også var gjennomgående, var at nesten alle kveitene hang på assistkroken (en treble som henger nær halen på shaden/agnfisken). Det virket absolutt som om kveita tok byttet bakfra og dermed fikk den ekstra kroken inn først.

Blinkende regnbueørret gjorde susen

Det var da vi gikk gjennom status for de to første dagene, at jeg fikk ideen om at jeg skulle ta turen innom den lokale Spar-butikken og kjøpe en frossen regnbueørret. Den er stor og med sølv-rosa blink og lukter masse god, fet fisk. Kveita må elske det! I tillegg må stort agn gi stor fisk, tenkte jeg. Resonnementet er som følger: Hvis en kveite får presentert sei og shad som etterligner småfisk, er dette å regne som knekkebrød (hverdagsmat) for den. Senker jeg derimot ned en bløtkake (regnbueørreten), kan den ikke se nei.

Fiskekompisene i teamet himlet litt med øynene da jeg kjøpte ørreten som veide 1,7 kg, men vi er vant med å eksperimentere, og alle gledet seg til å se dette i praksis. Ute på havet ble regnbueørreten tredd på et tilpasset blyhode for agnfisk, og en assistkrok ble i tillegg satt bak mot halen på den store agnfisken. Jeg må si jeg var noe usikker, men fikk kjempetro da jeg fikk se den store agnfisken som nærmest lyste opp havet på vei ned mot bunnen. Det tok ikke mer enn en halvtimes tid da det dro tungt like over bunnen. Jeg kunne snart kjenne de karakteristiske torskedunkene, og en fisk på 17 kg fant veien til båten og ble satt ut igjen. Da strømmen tok til, skjedde det plutselig flere ting. To stenger i nabobåten og Torunns stang i min båt ble bøyd, kveita var i farten. Jeg bestemte meg raskt for å sveive opp for å hjelpe å lande Torunns fisk, men kom bare halvveis opp før snøret bråstoppet og ristingen begynte. Jeg slapp opp med en gang og pustet dypt.

Etter 30 lange sekunder dro jeg til, fast fisk og på det agnet tenkte jeg! Fire kveiter på samtidig, ikke til å tro! En kveite gikk, og en kom om bord i den andre båten, og Torunn måtte uten hjelp dra om bord sin på 15 kg! Jeg hadde begynt å få min på gli og regnet med å få se den om få sekunder. Jeg kjente at dette var en skikkelig fisk. Da jeg så vidt fikk se silhuetten av fisken, raste den til og forsvant rett ned til bunns og ble stående der. Jeg klarte ikke å rikke den av flekken på 15 minutter og tenkte at den 8 fots og 30 pund stanga var i veikeste laget, men så begynte ting å skje. For å gjøre en lang historie kort hadde jeg fisken opp til båten tre ganger med påfølgende utras helt ned til bunnen, og jeg holdt på over en time før fisken begynte å vise hvitsiden. Fisken ble sikkert landet av Torunn og Geir, som var kommet til fra den andre båten. Det viste seg at kveita (som veide 45 kg) hadde bitt bakfra og fått assistkroken inn i gapet, men på vei ned i første utras hadde en av treblene hektet seg i ryggen på den. Dermed skjønte jeg at jeg nærmest hadde heist et levende spisebord på midten opp gjennom havet, ikke rart det var tung jobb, jeg var helt utslitt … Senere tok jeg også en 20 kg kveite på den samme regnbueørreten. Totalt landet vi 15 kveiter og hadde noen fantastiske dager.

1 of 14

(Alle foto: Barry O Clarke og Asgeir Alvestad)

Skitt kveitefiske!

/Asgeir

The post Slik fisker du kveite appeared first on Hooked.

En lynrask og råsterk sydhavsgjest har gjort nesten utenkelige fiskedrømmer til virkelighet for en rekke fiskere i Oslofjorden de siste dagene. 

Av: Endre Hopland

Det vakte oppsikt da et knippe eksemplarer av minitunfisken stripet pelamide ble fanget langs kysten vår en varm sommer for noen år siden. Årets sommer har vært alt annet enn minneverdig, men tydeligvis varm nok til at den samme arten har funnet veien nordover igjen. Og skal en legge de ferskeste fangstrapportene til grunn, er det ikke få fisker som nå har inntatt skjærgården vår.

Vi i Hooked-redaksjonen skjønte at det kunne være noe stort på gang da Stian W. Kristiansen fikk en stripet pelamide som sin første fisk noen gang for halvannen uke siden, og mistanken ble ytterligere styrket av sporadiske rapporter om både landede og mistede pelamider fra forskjellige steder i Oslofjorden den neste uken. Også fra den den svenske skjærgården ble det rapportert om pelamider, der spesielt elitefiskerne i kjente Team Isola virkelig knakk koden.

Gårsdagen og dagen i dag har likevel overgått det meste en norsk sportsfisker kan forestille seg. I løpet av disse to dagene har det nemlig blitt landet hele 17 stripede pelamider fra til sammen seks båter i Oslofjorden. Søndag fikk vi rapport fra tre båter, som til sammen landet åtte pelamider. Søndag ble det landet ni pelamider fra like mange båter. Det er samtidig viktig å understreke at dette bare er rapportene fra de båtene vi har vært i kontakt med. Mørketallene, om en kan bruke et slikt uttrykk, er garantert betydelige.

Den dyktige artsjegeren Daniel André Bjørndalen fra Ytre Enebakk fikk to pelamider søndag, og forteller om fantastiske fighter med noen skikkelige råtasser av noen fisker.

– De hugger helt utrolig brutalt, og det virker å være viktig med veldig spisse kroker, sier IMA-fiskeren til Hooked.

14 år gamle Markus Bygnes Guttormsen fra Karmøy skal delta i Langesundfestivalen til helgen, og sammen med faren Kjetil Guttormsen bruker han dagene i forkant til artsfiske i området rundt hovedstaden. Da pelamidefangstene ble kjent søndag, var det ingen tvil om at det skulle fiskes i Oslofjorden i dag. Det skulle vise seg å være et godt valg.

– Vi fikk fem pelamider i båten vår, og tre i den andre som var ute sammen med oss. Selv fikk jeg to stykker, og er kjempefornøyd, sier den ivrige artsfiskeren til Hooked.

Fra Geir Krogsæther har vi fått tilsendt et bilde av en meget lykkelig fisker med sin tropiske drømmefangst, og vi har ikke problemer med å forstå gleden. Krogsæther var også på fjorden søndag, og fikk måle krefter med en av de eksotiske gjestene.

1 of 4

Mer om det spennende tropefisket som nå finner sted i fjorden utenfor hovedstaden vår kan du ellers lese på bloggene til Hooked sin elektronikkekspert Erik Grimsøen og Gullkroken-vinner Andreas Næristorp. Vi regner også med at det blir lav odds på stripet pelamide som ny, registrert art i Langesundfestivalen til helgen.

The post Pelamide-feber i Oslofjorden appeared first on Hooked.

De 274 registrerte artslistene på Fiskersiden (FS) teller til sammen hele 154 forskjellige arter tatt i norske farvann. John Olav Florø-Larsen topper listen med svimlende 123 registreringer.

Av: Endre Hopland

For nokså nøyaktig halvannet år siden satte Fiskersiden-moderator Martin Solem de mange artslistene til FS-forumbrukerne i system. Den gangen, i mars 2014, talte den samlede listen 142 forskjellige arter. I dag er dette tallet altså oppjustert til 154, noe som rett og slett er en fantastisk prestasjon.

På sammenlagtlisten finnes helt vanlig fisk som torsk, ørret, makrell og sei, men også ytterst spesielle fangster som maisild, spisshalet kutling, svartskate og småvar. Størrelsen på fisken varierer også noe helt enormt, fra under grammet til godt over tonnet. Faktisk inkluderer listene verdens nest største fisk tatt på stang, Asgeir Alvestad sin fantastiske håkjerring på 1099,25 kilo fra Nedstrandsfjorden.

Det har blitt ført artslister på Fiskersiden-forumet siden tidlig på 2000-tallet. Listene ble flyttet til den nye forumplattformen i 15. august 2004, så offisielt står den første av listene publisert denne datoen. Den reelle oppstartsdatoen er likevel en eller annen gang helt i begynnelsen av 2000-tallet, ikke lenge etter at den aller første utgaven av Fiskersiden så dagens lys. Det er med andre ord en del av den norske sportsfiskehistorien vi her har med å gjøre.

Broderlig konkurranseinstinkt

Blant de listeførende sportsfiskerne i landet har i underkant av 20 personer registrert 100 forskjellige arter eller flere tatt i Norge. Fire fiskere har registrert 120 arter eller flere, og på toppen av listen troner John Olav Florø-Larsen, som virkelig har tatt sjumilssteg de siste par årene. Så langt i 2015 har han fått hele elleve nye arter, noe som egentlig er hinsides all fornuft med tanke på det høye antallet han stod registrert med da året startet. Det er også verd å merke seg at galskapen begynte med et veddemål og eskalerte som følge av broderlig konkurranseinstinkt.

– Formålet i første omgang var å vinne et veddemål mot de tre jeg alltid reiser på tur med i Nord-Jæren Havfiskeklubb, Stig Hetland, Øivind Andersen og Bjørn Stein. Dette var tilbake i 1999, og veddemålet var førstemann til 50 arter. Den gang hadde jeg 30 arter, og det tok noen år å nå 50, men jeg vant veddemålet, sier Florø-Larsen til Hooked.

Lillebror Florø-Larsen, Bjørn, fikk på sin side nyss i hva storebror holdt på med, og begynte også å notere arter. 29. juni 2002 bestemte de to brødrene seg for å nulle ut listene sine og begynne på nytt igjen. Dagen ble brukt til fiske på Grasholmen, og artskonkurransen de to imellom var i gang.

Noen år seinere reiste Bjørn til Trondheim for å studere. Her ble han kjent med karene i Nidaros kystmeitelag, og dermed ble artsfisket tatt til nye høyder. Der storebror fremdeles var hardcore konkurransehavfisker, og brukte det meste av fisketiden sin til dette, var yngstemann stadig på jakt etter fisker han aldri tidligere hadde fått.

En artsturné på Østlandet og en tur til Frøya i 2010, førte Bjørn opp på likt antall arter som John Olav, og et nytt veddemål ble inngått.

– Nå var det førstemann til 100, og premien var at taperen måtte spandere flybillett til en fiskedestinasjon der begge kunne få en ny art, i tillegg til en tusenkroners-Cognac, forteller John Olav Florø-Larsen.

«Mannen som ikke sover»

I 2012 var lillebror på en meget vellykket Østlandstur sammen med klubbkamerat Irvin Kilde. Denne førte til at storebror ble hengendel langt etter, noe som igjen vekket et voldsomt konkurranseinstinkt. I mai 2013 dro derfor også eldstemann på et Østlandsraid, og kom seg opp i 90 arter. Konkurransen var fremdeles åpen.

3. juli 2013 satt art nummer 100 for Bjørn, og dermed var veddemålet avgjort. Men artsfiskegalskapen hadde ikke mer enn så vidt begynt. John Olav krysset nemlig av sin art nummer 100 i november samme år, og tok igjen broren på art nummer 102 tidlig i 2014.

Om høsten samme år møtes brødrene igjen, denne gangen på art nummer 111, og historien gjentok seg på art nummer 112 i mars 2015. Siste gangen de to hadde det samme antall arter var nå i vår, og tallet var da 116. Siden den gang har John Olav dradd ifra, og da han i august noterte sin 123. art i Norge, krysset Bjørn samtidig av sin nummer 119.

De siste årene har artsfisket hatt prioriteten også i eldstemann Florø-Larsen sitt fiske, og når døgnet ikke lenger strekker til, blir søvn rett som det er nedprioritert til fordel for fiske. Det er ikke uten grunn at John Olav Florø-Larsen også er kjent som «Mannen som ikke sover».

I dag er han altså den sportsfiskeren i Norge med flest registrerte arter. Dette synes han er både moro og nokså sprøtt.

– Det har gått veldig fort de siste årene, og det har blitt mange ville satsinger, men det har jo også vært veldig moro. Nå er målsetningen å få minst få en ny art per år og samtidig holde meg i toppen, men ikke nødvendigvis helt på topp. De som ligger rett bak meg fisker jeg jo mye sammen med, så det blir nok mange turer sammen etter nye arter, forteller han.

Florø-Larsen mente selv han kunne mye om fisk allerede før han oppdaget artsfisket, men det han har lært seg de siste årene har fått ham til å innse at dette ikke var helt riktig.

– Mens jeg har fisket målrettet etter arter har jeg lært enormt mye, både om fisken sitt levevis, hvor og når en forventer å finne de forskjellige artene og hvordan disse skal fiskes. Til og med de latinske navnene begynner å sitte. Det er på grensen til skremmende, men kjekt på samme tid. Da finner en jo fiskene igjen, uansett hvilken bok en leser, sier han.

– 145 arter er mulig

Den fisken Florø-Larsen selv setter høyest på listen sin er faktisk noe så relativt vanlig som hårvar. Han understreker at dersom han hadde fått opp en håkjerring i løpet av sine mange forsøk, hadde nok denne toppet, men siden kjempehaien glimrer med sitt fravær, er det altså en liten flating som troner øverst på pallen.

– Dette henger sammen med all tiden jeg brukte på å forstå fisken. Da jeg begynte å fiske etter den var det få som hadde fått arten, og fangstene var stort sett bare på måfå. Etter mer enn halvannet år med prøving og feiling, knakk jeg omsider koden, og jeg husker fremdeles jubelbrølet og gleden da jeg stod med fisken i hånden på moloen i Mekjarvik. Da metoden kom ut ble hårvaren en hentefisk, men det var en stor treningssak å få øye på fisken og ikke minst få den til å bite, forteller han.

Etter litt oppsummering og telling av potensielle arter, tror Florø-Larsen at han potensielt kan få rundt 20 arter til i norske farvann, riktignok dersom han har en god porsjon flaks.

– Jeg mangler fremdeles en del arter som er relativt greie på de rette stedene. 145 arter er å ta hardt i, men det er fullt mulig og også noe å strekke seg etter, gliser han.

I bildeserien under ser du alle de 123 artene John Olav Florø-Larsen har fått på stang i Norge. Artikkelen fortsetter etter bildene:

1 of 122

De 154 registrerte artene i Fiskersiden-listene viser også at 145 er et tall en kan oppnå på egenhånd dersom en legger ned nok timer og reiser tilstrekkelig.

FS-listene, som altså utelukkende er artslistene til Fiskersiden sine forumbrukere, mangler ellers en del arter en vet med sikkerhet er tatt på stang i Norge, for eksempel St. Peterfisk, sølvkveite, gråhai, maisild, havkaruss, tretrådet tangbrosme og slirefisk. En del av disse er nesten som utopi å regne, mens andre absolutt er mulige.

I tillegg finnes arter det er mulige å få på stang, men som så vidt oss bekjent aldri tidligere er tatt, for eksempel hornulke, polartorsk, diverse langebarn-arter og ulvefisk. Det er med andre ord plenty fisk å bryne seg på i havet, dersom en skulle ha for mye fritid.

Bekkevold-inspirasjon

Som nevnt er FS-listene en liten ansamling norsk sportsfiskehistorie som stadig blir oppdatert. I dag finnes det altså 274 lister i samlingen, men hvem som helst kan når som helst registrere sin egen artsliste og bli en del av moroa, som faktisk er resultatet av en gammel forumdiskusjon mellom den norske sportsfiskelegenden Cato Bekkevold og den avdankede artsjegeren Thor Håkonsen.

– Det hele begynte vel med at Cato fikk spørsmål om hvor mange forskjellige arter han egentlig hadde fått her i landet. Tallet var på den tiden veldig høyt, og dette inspirerte både meg og flere andre forumbrukere til å begynne med artsfiske, sier Håkonsen til Hooked i dag.

Håkonsen og hans gode fiskekamerater på Karmøy var blant de mest ivrige innen den nye formen for fiske, og via forumet eskalerte interessen sakte men sikkert.

– Sett i forhold til tiden tok det helt av i løpet av et par år. Vi som holdt på i det vi kalte Karmøy Rovfiskelag var veldig aktive, både med individuelle lister og fellesliste for klubben. Vi var vel kanskje en slags forløper til Nidaros kystmeitelag, bare ikke like morsomme og skrivekyndige. Det vi holdt på med inspirerte nok en del andre også, og snart var det et miljø for artsfiske over store deler av landet, forteller Håkonsen.

De fleste av fiskerne som var aktive den gangen, har i dag trappet veldig ned. Et lite knippe er fremdeles aktive på artsfiskefronten, enten gjennom egne barn eller via en gjenfunnet ungdomsinteresse. Håkonsen selv prioriterer familie og fotografering, men det hender fremdeles at han tar seg en fisketur i ny og ne. Som oftest blir det litt pillefiske i en av de lokale elvene sammen med junior, men gamle kunster har ikke gått helt i glemmeboken. I sommer var han for eksempel på sin første skikkelige kystmeitetur på mange år, og fangsten ble flere fine piggskater.

– Det var en tur som virkelig gav mersmak, så jeg utelukker ikke mer fiske i fremtiden. Det hadde for eksempel vært veldig moro å få være med på en vadetur med vindu en gang, sier han til Hooked.

Med 274 registrerte artslister på fiskersiden, og en Facebook-gruppe med 688 medlemmer, er det ingen tvil om at artsfisket har fått godt fotfeste og er i stadig vekst her til lands. Dette synes den gamle rovfiskeren Håkonsen er veldig artig.

– Den gangen vi var med på å starte dette, så var det jo for å få fokuset over på annen fisk en torsk, laks og ørret. Vi ville ha litt mer moro, litt mer innsats og litt mer planlegging. At det i dag er så mange som fører ideene videre er utrolig moro, og her er det virkelig på sin plass å takke Nidaros kystmeitelag, som med sine lettbeinte skriverier og ablegøyer har gjort det hele folkelig og kult, sier han til Hooked.

Revolusjonerende vindu

At FS-lsitene i dag teller 154 arter synes han også er meget imponerende. Dette er nemlig et langt høyere tall enn han og resten av gjengen så for seg som mulig back in the days.

– Vi bladde jo utallige ganger gjennom Pethon, som var det eneste man hadde da, og talte arter. Jeg tror nok at vi så på 120 arter som oppnåelig med innsats, men vinduet til Karl Johan Sæth revolusjonerte greiene når det kom. Nå kunne jo folk nærmest bare gå ut å hente arter som man tidligere så på som reine flakse/bonus-fisker. 154 forskjellige arter er likevel et veldig høyt tall, og det er utrolig moro å se hvor langt dette har gått, sier han til Hooked.

Det var det nok en god del norske sportsfiskere som førte private artslister lenge før Fiskersiden så dagens lys, men listene på Norges største fiskeforum blir det nærmeste en kommer en offisiell artslisteregistrering her til lands. Det er selvsagt teoretisk mulig at noen som ikke har registrert sin liste på Fiskersiden har flere arter enn John Olav Florø-Larsen, men med tanke på hvor høyt antaller hans er, og hvor mange timer med høyst alternativt fiske som ligger bak, er dette veldig lite sannsynlig.

Det som derimot er på det reine er at konkurransen i toppen er knallhard, og at hele tetsjiktet i aller høyeste grad fremdeles er aktive i gamet. Hvem som blir førstemann til 130 vil bare tiden vise.

Dersom du ønsker å begynne med artsfiske og føre din egen artsliste, er dette den enkleste sak av verden. Listene er personlige, og du velger selv hva du vil føre opp her, men fisken skal være fanget med stang i norske farvann, og den jevne holdningen er at fisken skal ha tatt agnet du serverer, og ikke være kroket i andre kroppsdeler enn kjeften. Alle arter som finnes og reproduserer seg i Norge teller, og her er det plass til alle type fiskere. Din egen artsliste registrerer du her (krever innlogging som selvsagt er gratis).

The post 154 registrerte arter i FS-listene – John Olav har fått 123 av disse appeared first on Hooked.

Den siste uken har jeg vært ute med stengene hele fire ganger, og flyten har nesten vært helt ubegripelig.

Det heter seg at en kjapp fisketur er på minst åtte timer, og at en ikke kan kalle det en skikkelig tur før halve døgnet eller mer er tatt i bruk. Tar en disse visdomsordene med i ligningen, har jeg faktisk ikke fisket den siste uken i det hele tatt. De fleste øktene har nemlig vært veldig kjappe, men hva gjør vel det når en er effektiv og ikke minst har en helt latterlig flyt?

Natt til fredag i forrige uke var vi som tidlige skrevet på årets andre havåltur. Denne resulterte i fire havål på land, der tre var over elleve kilo. Selv perset jeg med en råsterk ål på 160 centimeter og 13,1 kilo, en fisk jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg har lagt ned mange timer etter havålen de siste årene, men bare en gang tidligere har jeg så vidt bikket tikilosmerket. Denne natten fikk jeg altså to over elleve og broderen en, som også var pers for han. Great success, med andre ord.

Havålturen gikk hardt utover agnbeholdningen så tirdsag ettermiddag tok jeg meg en kjapp økt på sjøen for å fylle opp med pir. Dette gikk som en lek, og det tok ikke lange tiden før jeg hadde 70 stykk i stampen. Siden jeg først var utpå, og det var rolige forhold, gjorde jeg også et slipp etter skolesten, som fremdeles unngår meg etter alle kunstens regler.

Etter 20 minutter nappet det 20 meter over bunn, og jeg hadde troen. Det kunne jeg spart meg, for fisken som kom til syne etter en lang sveiveøkt var nemlig en kolmule. Jeg var litt skuffet, men innså likevel kjapt at kolmulen var svær. Tynn riktignok, men skikkelig lang. Da vekten stoppet på 880 gram måtte jeg faktisk bare glise. Pers og specimen som rein bonus må en jo bare ta med seg. Det ble ellers med det ene nedslippet, siden jeg strengt tatt bare var ute på en kjapp sankeøkt.

Onsdag var jeg på jobboppdrag i Bergen, og siden jeg hadde en time å slå i hjel innimellom ærendene, gjorde jeg likegodt et forsøk etter abboren i et lite vann jeg hadde fått tips om. Her er det tatt abbor på over kiloen, og i Bergensmålestokk er det enormt. Jeg kjørte på med rød jigg, og etter fem-seks kast satt jammen abboren, også. Veldig stor var den ikke, men 320 gram er faktisk en helt godkjent fisk på våre kanter av landet. Fin å se på var den også, og at det var pers nummer tre på de tre siste turene, gjorde jo ikke akkurat saken noe verre.

Det virkelige høydepunktet den siste uken skulle likevel komme torsdagen. Jeg leverte tidlig i barnehagen, og satte meg ned med PC-en i god tid før klokken 08.00. Så kikket jeg ut, og så at fjorden lå paddeflat 100 meter fra meg. Jeg brukte nokså nøyaktig to sekunder på å bestemme meg for at dette måtte bli en utekontordag, og et kvarter seinere var jeg i båten, med PC i bagen, men bare noen frosne reker som agn.

Med tanke på det syke makrellfisket et par dager i forveien, regnet jeg ikke med at det skulle bli vanskelig å skaffe ferskt agn denne dagen, heller. Jeg fikk rett. Etter 20 sekunders fiske med hekle, hadde jeg åtte pir i båten. Det var plenty, og kursen ble lagt mot et nytt område der det skal være tatt godt med skolest på line en eller annen gang i nittenpilogbue.

Erfaringsmessig skal setninger som inneholder både ordet linefangst og god plass tas med en spade salt, men uavhengig av alt dette viste sjøkartet en meget lovende 400-meterskant ikke langt fra den stupbratte strandlinjen. Her burde det absolutt være håp.

Jeg egnet opp firekrokspaternosteren min med ferske makrellsider og kokte reker, og sendte herligheten til bunns med ti meter med knekkfortom og et lodd på 600 gram nederst. Når en fisker etter skolest bør en nemlig fiske et godt stykke over bunn, i alle fall i teorien. For meg har dette så langt ikke gitt tellende resultat, med unntak av en del mindre blålanger da, men jeg har ikke tenkt å gi meg før skolesten sitter.

Da loddet traff bunn, merket jeg at jeg lå helt i ro. Hverken vind eller strøm var å spore, så stangen fikk hvile i stangholderen, mens jeg gikk i gang med skrivingen. I to timer skrev jeg, uten at knarren på snellen gav så mye som et tikk fra seg. Det var rett og slett dødt. Men, det var 17 grader ute, og vakkert høstvær, så jeg kunne ikke klage for mye. Dessuten vet jeg veldig godt at det kan være utrolig seigt fiske når en har agnene sine langt over bunn. Belønningen kan derimot være vel verdt all ventingen. Det var den denne gangen.

Da det gikk mot lunsjtider måtte det pisses, og er det en ting som er like sikkert som at natt følger dag, så er det at det napper når du står med stasen ute i friluft. Nappene var forsiktige, men tydelige, og jeg fikk rullet inn utstyret i en fart. Da jeg løftet stangen ut av holderen kjente jeg tyngde, men da tilslaget ble satt var det ingenting som svarte. Merkelig. Jeg slapp loddet ned igjen den siste meteren til bunn og ventet noen sekunder. Så var nappene der igjen. Fisken fikk litt tid, og så satte jeg kroken med all kraft. Kenzakien bøyde seg fint ned mot vannspeilet, og fisken var kroket.

Jeg skjønte kjapt at dette ikke var en skolest. Ikke det at jeg vet hvordan en skolest kjennes ut, men så tung som denne fisken var, er den garantert ikke. Jeg sveivet rolig, men kontrollert, og sørget for å holde et jevnt press på fisken alle de 400 meterne opp til overflaten. Etter noen minutter med sveiving uten særlig annen dramatikk enn litt risting her og der, kom den grønne stopperlen min til syne, og jeg kunne ta tak i takkelet.

De to øverste krokene var urørte, men den tredje var rensket for fisk. Her hang det bare en reke igjen. Den fjerde og siste kroken var likevel den som var interessant. Denne var bare egnet med en makrellside, en godbit som ble for fristende for det som skulle vise seg å være en av mitt livs aller beste fangster. Opp fra dypet kom nemlig stor blålange med skikkelig drøy buk.

Jeg fikk hånden innunder gjellelokket på fisken, og løftet den inn i båten. Her ble jeg bare sittende å se på den fantastiske skapningen på dørken foran meg. Jeg har drømt om å få stor blålange i årevis, men det er ingen enkel oppgave å faktisk overliste den. Fisken som nå lå ved beina mine gikk likevel rett inn i denne kategorien.

Jeg var sikker på at den måtte være ti kilo der den lå, både lang og feit, og hadde den vært en vanlig lange hadde den sikkert vært det, også. Men dette var altså en blålange, og de er lettere i fisken enn sine slektninger. Målebåndet ble funnet frem, og rundmålet viste hele 54 centimeter. Sammen med et lengdemål på 126 centimeter, var dette utvilsomt en drømmefisk. Vekten stabiliserte seg ellers på 8640 gram, og specimenfisk nummer to denne uken var et faktum.

Etter at fisken var målt, veid og fotografert var jeg helt tom. Det er sjelden denne karen blir målløs, selv når jeg fisker alene, men denne gangen hadde jeg ikke noe fornuftig å si. Det eneste rette å gjøre var å kjøre rolig mot båthavnen igjen, på en fullstendig blank fjord, med et stort glis om munnen. Skolesten fikk rett og slett bare vente til en annen dag, for denne fisken hadde jeg ikke toppet, uansett.

Jeg har fått en del fisk jeg er godt fornøyd med opp gjennom årene, men den store blålangen dunker rett inn på topp-tre uten problemer. Kanskje fortjener den også førsteplassen, særlig om en bare ser på fisken, og ikke tar omgivelser, selskap og lignende med i regnestykket. Rett og slett en syk opplevelse…

The post En helt fantastisk fiskeuke appeared first on Hooked.

I 2014 ble John Olav Florø-Larsen fra Stavanger den første nordmannen i historien til å fiske 100 forskjellige, norske fiskeslag i løpet av et år. Nå har han gjentatt bragden, og enda er det halvannen måned igjen av 2015.

Av: Endre Hopland

– I fjor gikk jeg virkelig inn for å nå 100 arter, men i år er det litt mer tilfeldig at det har blitt slik. Etter en tur til Frøya i september fant jeg ut at jeg hadde passert 90 arter dette kalenderåret, uten helt å prøve på det, og da bestemte jeg meg for å gå for 100 arter i år også, sier John Olav Florø-Larsen til Hooked.

Art nummer 100 i 2015 ble et eksemplar av torskefisken kolmule. Fisken tok på det aller siste nedsleppet, etter at hele søndagen var satt av til målrettet fiske etter arten i Osterfjorden utenfor Bergen. Før dette hadde fredagsnatten gått med etter havål og lørdagsnatten etter havmus sammen med fiskekompis Jon-Eirik Brobak.

– Vi kjørte oppover fredagen med målsetning om å skaffe art nummer 100 all in all til Brobak og nummer 100 i år til meg. Brobak hadde 99 arter da vi kjørte oppover, men manglet flere arter vi potensielt kunne få på denne turen. For meg var det kolmulen som var mest interessant, sier Florø-Larsen.

Les også: 154 registrerte arter i FS-listene – John Olav har fått 123 av disse

Fredagsnatten gikk med langt ute i havgapet i Nordhordland, og trossing av drittvær betalte seg for de to rogalendingene. Til sammen var tre havåler på land denne natten, og den største av disse var det Brobak som landet. Vekten stoppet på pene 11,4 kilo, og en skikkelig havål er litt av en fisk å runde tresifret antall arter tatt på stang i Norge med. Florø-Larsen fikk på sin side to litt mindre havåler, men siden dette er en art han har fått tidligere i år, ble den ikke listefyll.

1 of 3

Art nummer 100 for året dukket heller ikke opp lørdagen, som i det store og hele blåste vekk. Seint på kveldingen ble det likevel fiskbart, men bare i le inne i fjordene. Her ble det satset etter havmus, en art han ikke har fått i år, men det ble med forsøket og et knippe hågjel.

Søndag spilte endelig værgudene på lag, og med blank fjord og sol lå alt til rette for at art nummer 100 for året kunne innkasseres. Det ble altså satset målrettet etter Osterfjordens store kolmuler, men til tross for mer eller mindre optimale forhold, ville ikke targetarten leke med Florø-Larsen. Seks fine komuler havnet riktig nok i båten før mørket kom sigende, men ingen av dem falt for agnene til rekordjegeren. Brobak kunne derimot notere arten som nummer 101, og var strålende fornøyd.

John Olav Florø-Larsen, som for bare noen uker siden mottok Gullkroken som årets arts-/specimenfisker for andre året på rad, er kjent for å være standhaftig og sta når han er på fisketur, men i det den siste resten av dagslys forsvant i horisonten, innså han at det ikke kom til å gå veien denne gangen. Han foreslo i stedet å bruke den siste halvtimen før det var stupmørkt etter vassild, slik at Brobak kanskje kunne notere art nummer 102. Forslaget var ikke mer enn såvidt ytret før det ristet i stangtuppen hans, og en hissig fisk ble kroket.

Les også: Denne fangsten er oppsiktsvekkende unik

Hugget minnet mest om makrell, og siden båten nå hadde drevet oppover en undervannsbakke, fra 190 til nesten 80 meters dyp, var ikke troen på dypvannsfisken kolmule veldig stor. Men kolmule var det. På helgeturens aller siste nedslipp, satt omsider art nummer 100 i 2015, og det var i tillegg et skikkelig fint eksemplar av arten. Jubelbrølet runget over Osterfjorden, og planene om vassild ble skrotet på direkten. Det hadde strengt tatt blitt fisket mer enn nok denne helgen, uansett.

Å fiske 100 arter på stang i Norge i løpet av et år er en nokså drøy prestasjon, spesielt for en vestlending som må på østover for å finne artsmangfold i ferskvann. Å klare denne bragden to år på rad er naturlig nok enda drøyere. Noe hat-trick blir det likevel ikke. Den saken er Florø-Larsen klar på. I stedet vil han prioritere å utvide den totale artslisten, som per dags dato teller 123 arter.

– I år har det blitt tolv arter som jeg aldri har fått før. I tillegg fikk jeg i underkant av 20 arter jeg ikke hadde tenkt å fiske etter i år da jeg ble med østover som guide for en kamerat. Ting baller gjerne på seg, men neste år blir det ikke like intenst som i år og i fjor. Da prioriterer vi nok litt lengre turer, med skikkelige satsinger etter arter vi aldri har fått før. Det blir spennende, sier storfiskeren til Hooked.

The post Har fått 100 arter i Norge – to år på rad appeared first on Hooked.

Rudolf Svensen og kollegene hans i UWPhoto gjorde en sensasjonell oppdagelse da de dykket i Rongesundet i Øygarden utenfor Bergen i helgen. Den vesle fisken de fant på 15 meters dyp er nemlig aldri tidligere er påvist i Norge.

Av: Endre Hopland

Dykkerne fra Rogaland var egentlig på besøk i nabofylket for å fotografere strandtangbrosmer i Øygarden og havmus i Bergen. Tangbrosmene var dessverre ikke på plass denne helgen,  og da været tok seg opp lørdagen, bestemte de seg for å dykke i det mer skjermede Rongesundet i stedet. Her ville de primært se etter den vesle fisken dobbeltsuger, men det var altså en enda mindre art som skulle redde helgen.

– Nå i høst hadde jeg besøk av iktyologen Ulrich Schliewen fra Tyskland. Han er ekspert på kutlinger, og på nettet hadde han funnet et gammelt bilde fra Bergensområdet av en liten fisk. Denne var artsbestemt som en ulkekutling av en japansk kutlingekspert, et funn som absolutt er spennende. Ulrich var likevel sikker på at det også måtte finnes småkutling i området, en art som aldri tidligere er registrert i Norge, sier Rudolf Svensen til Hooked.

Småkutlingen, som bærer det vitenskapelige navnet Lebetus guilleti, er den minste fiskearten i Europa. Den er funnet på Shetland noen ganger og i Sverige en gang. I Danmark blir den observert litt oftere, men ifølge Aschehougs store fiskebok, populært kalt Pethon, finnes den altså ikke i Norge. Etter UVPhoto-karene sine dykk i Rongesundet må litteraturen skrives om.

– Jeg dykket sammen med Leif Bruntveit da vi fant fisken. Det vil si, vi fant to fisker, men den ene forsvant for meg da jeg kjapt kikket på kamera og så tilbake igjen. Kamuflasjen er fantastisk. Den ene fisken fikk vi derimot tak i, og den er nå på vei til Tyskland for nærmere undersøkelser, forteller Svensen.

Småkutlingen kan bli opptil 2,4 centimeter lang, og er altså den minste fisken i Europa. Nå er den også den minste fisken i Norge. Ulrich Schliewen er nemlig helt sikker på at det er en småkutling Svensen og co. har fanget.

– Gratulerer til Rudolf. Dette er en guilleti, 100 prosent sikkert. Jeg tror dette er en hannfisk, og jeg regner med at det vil dukke opp flere i samme området. dersom folk leter, sier Schliewen, som til daglig jobber i The Department of Ichthyology ved Bavarian Natural History Collections of Zoology.

1 of 4

Ifølge Svensen tok det to dykkere fire timer å finne de to småkutlingene, der altså den ene forsvant for dem med det samme. Da han fikk se fisken på nært hold følte han seg helt sikker på at han hadde funnet riktig art, og bekreftelsen fra den tyske ekspertisen fjernet all tvil.

– For oss som driver med undervannsfotografering er dette veldig moro. Spesielle arter dukker opp nå og da, men arter som aldri tidligere er registrert i Norge er en annen sak, sier den fornøyde undervannsfotografen til Hooked.

The post Europas minste fisk påvist i Norge for første gang appeared first on Hooked.

I helgen var Åsmund på besøk i Bergen, byen han bodde i under studietiden. Det var også her han lærte seg kystmeitets gleder, så det sa seg egentlig selv at litt gammel kunnskap måtte friskes opp i lørdag kveld.

De fiskerelaterte planene denne helgen var i utgangspunktet å gi seg Bontelabo i kast etter gammelt. Her er det god plass til mange fiskere, og et stort antall arter å fiske etter. Dessverre er kaien midt i Bergen sentrum også en populær fortøyningsplass. Lørdag kveld var det for sikkerhets skyld  den britiske marinen som hadde okkupert hele kaianlegget, og siden destroyerene deres var utstyrt med nokså mye tyngre skyts enn det vi hadde med oss, trakk vi oss rolig unna.

Backupen ble en annen, sentrumsnær kai med god plass til mange fiskere, men også her var hele fiskeområdet dekket av skip. Dermed måtte vi ty til backupplan nummer to, noe som medførte en kjøretur nesten helt ut på landet, igjen. På grunn av dette kom fisket sent i gang, uten at det spiller noen særlig rolle når en kystmeiter på dypt vann.

Som seg hør og bør fikk Åsmund, som ikke har fisket dypt fra land på sikkert ti år, den beste plassen. Ojan og jeg fisket på flankene hans, mens Jan rett og slett lot være å rigge opp stenger. Han var for trøtt, hadde for dårlige sko og var i det store og hele bare med for turen sin del.

Åsmund hadde heller ikke mye skotøy å skryte av. Ikke bekledning, heller. Eller fiskeutstyr, for den saks skyld. Dette var dog kjent på forhånd, så jeg hadde med meg dobbelt av alt. Iført lånt flytedress, lånte støvler og lånt hodelykt, rigget han de lånte stengene med lånte takler og lånt agn. Nøyaktig ti sekunder etter at det første av de lånte loddene hans hadde truffet bunn, kroket han også kveldens første fisk. Dette var bare en liten brosme, men vi var likevel i gang med det samme. Slikt er alltid bra.

Mens vi stod der og gapte i sluddbygene, strøk en sildestim forbi. Ojan har fått 72 forskjellige arter på stang i Norge, men mangler av en eller annen merkelig grunn sild. Derfor fikk han låne en hekle med #14-kroker, og gikk løs på stimen. Dette gikk dårlig. Etter ørten kast gav han opp, og Jan overtok stangen. Tre kast senere hadde han sin første sild på land. Ojan overtok igjen, men gav opp etter nye ørten kast. På ny fikk Jan stangen, og to kast senere var sild nummer to på land.

Ikke lenge etter kapitulerte Jan og hans kalde tær, mens vi andre tre ble stående igjen. I dypet skjedde det lite, før Åsmund plutselig kom inn i en huggperiode gode 100 meter under overflaten. Denne resulterte først i en svær kolmule på hele 51 centimeter. Dessverre var den tynn som en pinne, så vekten stoppet på bare 680 gram. Isolert sett er dette selvsagt en stor mule, men med den lengden burde dette vært en specimenfisk med god margin.

Huggperioden varte en times tid, og neste fisk på land var kveldens targetart, nemlig en havmus. Dette er en art Åsmund ikke har fått siden han spradet rundt i Bergens gater med skulderlange koteletter, så fisken ble varmt tatt imot av Langesund-mannen. En kuriositet med fangsten var også at den hadde nokså solide bitemerker over hele kroppen. Havmus er tydeligvis på menyen til noe større der nede i dypet.

Nå var Åsmund virkelig i støtet, og han landet ytterligere en brosme, en liten svarthå og en nokså solid trollkrabbe før han ting roet seg ned. Vi andre to ble rett og slett skikkelig utfisket. Hver vår hågjel fikk vi riktig nok, men det er jo nesten verre enn å ikke få fisk. Ojan gjorde ellers sin egen kveld komplett med å kroke en liten sypike på sildeheklen. Winning! Not so much…

En liten oppreising skulle han likevel få. Etter mye om og men og skremming av sildestimer, forbarmet nemlig en liten sildejævel seg over den ene fluen hans. Art nummer 73 var et faktum, og da var det velstand på kaien. Så stor pris satte Ojan på den nye arten, at den ble tredd på en 10/O-krok og sendt ut i dypet rett etter at den hadde blitt avbildet. Her genererte den null aktivitet what so ever. Mer winning der, altså.

Vi truet på videre, men halvannen time inn i søndagen var det nok. Det ble med huggperioden til Åsmund akkurat i hakket mellom kantene. Uttellingen kan vi likevel ikke klage på. Syv arter i løpet av en kveldsøkt, inkludert havmus og kolmule, er mer enn godkjent. Spesielt fra land. Det var da heller ingen sure miner å spore på veien inn til sentrum igjen. Bergen leverer fremdeles for Åsmund, selv med ti år mer på baken. Gamle sirkushester og alt det der…

The post Det finnes mye rart i dypet appeared first on Hooked.

I forrige uke var jeg på sjøen i rundt åtte timer, fordelt på to dager. Utstyrt med det samme takkelet og det samme agnet, resulterte dette i ti forskjellige fiskeslag, helt uten at det var meningen. Er det rart en lar seg begeistre av agnfiskets gleder?

Det rister i stangtuppen, akkurat slik det skal. Takkelet mitt fisker på nesten 300 meters dyp, og de fire targetartene er skolest, blålange, kolmule og vassild. Nå er det en vassild som har funnet et av de fem agnene jeg presenterer. Den saken hersker det ingen tvil om. Den hissige hoderistingen avslører arten lenge før den er i nærheten av overflaten. Så gjenstår det å se hvor stor den er.

Etter mye sveiving kommer fisken til syne. Den er ganske stor. Eller ganske lang er vel mer korrekt. Kondisjonsmessig er den ingen gullkalv. Vekten stopper likevel på godkjente 760 gram, absolutt en fin start på en kort tur på fjorden.

Egnede kroker går til bunns igjen, litt grunnere denne gang, men fremdeles på 200 meter pluss. Det napper med det samme, men ikke like hissig som sist. Kolmule kanskje? Nei, det er litt for lett å sveive. Grunnen til dette forklarer seg selv noen minutter senere. Det er nemlig en liten lusuer som henger på den nederste kroken.

På vei ned igjen napper det på ny, denne gangen høyt i sjøen. Fisken er i båten ikke lenge etter, og det viser seg faktisk å være en makrell. Eller rettere sagt en pir. Fisken er på størrelse med 100-grammerne vi fisket i hele fjor høst, og den skal absolutt ikke være i fjorden nå i februar. Men det er den altså. Nuvel, ferskt agn er ferskt agn.

Krokene går over bord igjen, og straks loddet treffer bunn napper det nok en gang. Fisken avslører seg straks med sin viltre oppførsel og rulling. Småbrosme. Dette er en fisk vi prøver å unngå, men ligger agnet på bunnen for lenge, eller lander for nær fisken, er de aldri langt unna. Fisken er i typisk Osterfjord-størrelse, rundt to kilo, og er art nummer fire i båten i løpet av en times tid.

Den neste halvtimen skjer det lite. Jeg fisker 30 meter over bunn på nesten 400 meters dyp, men hverken skolest eller blålange er å spore. Så hugger det endelig igjen, og jeg kroker en fisk som gir god motstand. Litt for god, faktisk. Den konstant ville oppførselen avslører at det er snakk om en pigghå, og nok en gang er førsteinntrykket korrekt. Det er en brukbar fisk på rundt fem kilo, men den totalfredede haien får selvsagt raskt friheten tilbake.

Siden dette bare er en kjapp tur utpå i finværet, blir det bare et slepp til. I løpet av et kvarter i dypet skjer det ingenting, så jeg begynner å sveive opp igjen. 100 meter oppe i sjøen hugger det på ny, og jeg føler meg nokså sikker på kolmule eller micro-blålange. Håpet er selvsagt en skolest, men det blir med håpet denne gangen også. Det er nemlig en taggmakrell som kommer opp fra dypet. Taggis på 300 meters dyp er ikke helt vanlig akkurat, men fisk og art nummer seks for dagen er likevel et faktum.

Grunnen til at jeg reiste utpå denne ettermiddagen var en kombinasjon av fint vær og klargjøring av båt til dagen etter. Det var nemlig da den egentlige fisketuren var planlagt. I og med at det ble seks forskjellige arter på samme takkel på bonusturen, valgte jeg likevel å kjøre på videre med samme utrustning, også under hovedturen. Det ble ikke like artsrikt, men slett ikke verst, likevel.

Denne dagen er det Torbjørn og jeg som er utpå, men i det vi ankommer dagens destinasjon, sender også Geir melding og vil ut på fisking. Vi inviterer han ut til oss, og han er ikke vanskelig å be. Han trenger riktig nok en time på seg før han er på plass, og i løpet av denne tiden får jeg både lysing, lyr, lusuer og sei, mens Torbjørn haler opp en brosme.

Med Geir på plass i båten fortsetter fisket. Det tar aldri helt av, men seks lysinger havner i båten i løpet av dagen. Geir drar den største, og perser med en kilo. Vekten stopper på godkjente 6120 gram. På slutten av fiskedagen napper jeg også opp en lange, og kan dermed konstatere art nummer ti i løpet av rundt åtte timers fiske med det samme takkelet, det samme loddet og det samme agnet – i den samme fjorden.

1 of 4

Artsfiske har fått seg en solid oppsving her til lands de siste årene, og det er i all hovedsak naturlig agn som sørger for den store diversiteten. Når en ser hvor mye forskjellig en kan fange omtrent på samme plass på denne måten, er egentlig ikke den stadig økende populariteten merkelig i det hele tatt. I mine øyne har alle typer stangfiske sin sjarm og underholdningsverdi, men agnfiske i sjøen trumfer likevel alt.

Dette er kanskje noe å ha i bakhodet nå når vi går inn i en tid der flere og flere kan komme til å lure seg ut med fiskestengene. Steget fra sluk, pilk, jigg eller flue til naturlig agn kan virke langt for mange, men det er bare å prøve. Reker og fiskebiter fungerer ypperlig, og er enkle å få tak i. Og så fanger de fisk. Prøv da vel, du kommer neppe til å angre…

The post Hvorfor agnfiske i sjøen er så fascinerende appeared first on Hooked.

Jeg fisker mye, men det blir klart mest kortere turer på noen få timer. Lufteturer, om du vil. Her i uken hadde jeg meg en slik ettermiddagsøkt på sjøen. Og for en tur det ble.

Når hodet er tungt, nakken stiv og øynene firkantede etter for mange timer foran PC-en, er det ingenting som hjelper bedre enn frisk sjøluft. Da passer det godt å ha fjord og båt rett utenfor stuedøren. Jeg hadde ingen andre målsetninger enn å være utendørs da jeg reiste på sjøen denne ettermiddagen, men som tidligere påpekt: En prøver jo alltid å få fisk når en er på fisketur.

Jeg la meg til på dypet, og det samme femkrokspaternosteret som ble brukt under de artsrike fisketimene i forrige uke gikk til bunns, egnet med makrell og reker. Nederst på takkelet hadde jeg ti meter med knekkfortom og et søkke på 600 gram, for å komme unna så mange småbrosmer som mulig og optimalisere sjansen for den stadig fraværende skolesten.

Det nappet med det samme, og nappene var hissige. Det er slik det skal være når skolesten slår til. Dessverre var det risting hele veien til overflaten. Slik skal det ikke være. Dagens første fisk ble en brosme i tokilosklassen, som tok et agn fisket tolv meter over bunn. Ingen garanti med lang knekkfortom der, altså.

Lodd og takkel gikk til bunns igjen, og det tok ikke mange minuttene før det var aktivitet igjen. Denne gangen var det større fisk på gang, og det luktet blålange lang vei. Blålange var det også, en fin fisk på gode fire kilo, for øvrig årets første eksemplar av den velsmakende arten. Og det skulle komme flere.

Takkelet gikk over bord igjen, og det nappet straks jeg traff bunn. Denne gangen var det småfisk på gang, og jeg følte meg nokså sikker på kolmule. Disse er det mange av i fjorden, og de pleier å være store. Denne var ikke spesielt stor. Det vil si, den var absolutt helt grei med sine 660 gram, men til her i fjorden å være var den ikke voldsom. En kul art er det likefullt.

Det var utvilsomt bett i fisken, for nok en gang nappet det straks jeg nådde bunn. Også denne gangen var det blålange. Denne var like under fire kilo, men likevel en flott fisk.

En enda flottere fisk, i alle fall størrelsen tatt i betraktning, skulle dukke opp på det neste sleppet. Vill risting i nappet indikerte vassild, og vassild var det. Og den var stor. Her var det utvilsomt snakk om pers. Vekten stoppet da også på pene 1120 gram. For en tur dette tegnet til å bli!

Jeg hadde nå fisket i nesten halvannen time, og det gode bettet skulle fortsette. Først måtte jeg riktignok gjennom tre svarthåer, eller havets rotte som den vesle haien også kalles. Disse er ikke noe annet enn irriterende, selv om de unekrelig er stilige å se på. En naturlig del av dypet er de likevel, så at det dukker opp noen eksemplarer her og der er ikke akkurat uvanlig.

Da jeg drev litt nærmere kanten hugg det litt tyngre igjen, og dagens tredje blålange havnet i stampen. På neste slepp dukket også nummer fire opp. Begge langene var litt mindre enn de to foregående, gode tre kilo for å være mer nøyaktig, men det var fremdeles flotte fisker.

Blålangen er rødlistet, og det er ikke lov å fiske den målrettet med kommersiell redskap. En bifangstkvote finnes likevel. Dessuten er det tillatt å fiske arten med stang og snøre. Nå var det ikke intensjonen min å fiske blålange denne dagen, men fisken smaker fantastisk og er skikkelig stilig, så jeg var ikke fryktelig lei meg for at de fant agnene mine der nede i dypet.

Etter gode to og en halv time på fjorden, var det dags for å komme seg til land igjen. Dette var tross alt bare en liten luftetur. Et siste slepp tok jeg meg likevel tid til, og det er jeg glad for. På ny  begynte det nemlig å riste hissig i stangen min, og nok en vassild havnet i båten. Denne var enda større og ikke minst feitere. Vekten stoppet på meget pene 1240 gram, og dermed både specimen og årets fisk så langt.

Kassen jeg hadde med meg til land etter under tre timer med ettermiddagsfiske kunne nok produsert klamme hakk i store deler av artsfiske-Norge, men av og til bare klaffer det.

Det er ellers verdt å merke seg at begge vassildene var hannfisker. Hvor tunge de rognstinne hunnene er må fuglene vite. De må i alle fall få seg et forsøk om ikke så altfor lenge…

The post En latterlig bra luftetur appeared first on Hooked.

Kikkfiske etter nattaktive arter blir stadig mer populært her til lands. En av raringene en kan komme i kontakt med inne i steinurer etter mørkets frembrudd, er paddetorsken. Den ivrige og dyktige artsfiskeren Sebastian Pedersen fra Stavanger har fått mange eksemplarer av arten. Nylig var han ute igjen, og da filmet han denne artige snutten som viser hvordan paddetorsken oppfører seg når den er på akt etter mat. Selv etter at rekebiten har blitt nappet ut av kjeften dens flere ganger, nekter fisken å gi opp. Matvett trumfer tydeligvis naturlig skepsis.

The post 45 sekunder i en paddetorsk sitt liv appeared first on Hooked.

Den kjente sportsfiskeprofilen Asgeir Alvestad har fått hele 122 forskjellige arter på stang i Norge. Imponerende 60 av disse er tatt i Alvestads hjemkommune Lillesand.

Av: Endre Hopland

En liten femtrådet tangbrosme ble jubileumsarten innenfor Lillesands kommunegrenser, og fisken tok under kikkmeite etter mørkets frembrudd. På sin egen blogg melder Alvestad at det har vært et delmål i artsfisket hans å se hvor mange forskjellige arter han kan fange på hjemmebane, helt siden han begynte å listeføre de forskjellige fiskeslagene igjen 1. juni 2013.

– Jeg har hele tiden vært klar over at Sørlandet er spesielt artsrikt, så derfor har det vært ekstra gøy å bevise at det også er mulig å fange mange arter lokalt her. I flere tilfeller har jeg først fanget artene andre steder i Norge, og etter å ha lært meg i hvilke biotop fiskene lever, når de er aktive og hvordan de fiskes, har jeg også testet om de finnes her. Det har i mange tilfeller slått til, og jeg er helt sikker på at det er flere på gang etter hvert, opplyser han.

At Alvestad kan fiske hersker det ingen som helst tvil om, men han er også opptatt av at andre skal få glede av verdens fisneste hobby. Og ikke minst at de skal få fisk. For å gi andre muligheten til å oppleve det fantastiske artsfiske i Lillesand, har han derfor laget et kart der han har merket av alle punktene der de 60 forskjellige artene er tatt i kommunen.

– På denne måten burde det være enklere for flere å kunne fange de artene de mangler, dersom de besøker Lillesand. Mange av artene har jeg selvfølgelig tatt mange eksemplarer av, og da har jeg satt punktet på kartet der jeg mener sjansen er størst for å fange den aktuelle arten, forteller han.

Kartet finner du her, og bak de 60 punktene skjuler det seg en rekke fantastiske fisker. Lysing, havål, småflekket rødhai, rognkjeks, piggvar og slettvar er arter som får det til å rykke litt ekstra i tilslagsarmen til de av oss som liker de litt mer spesielle sjøskapningene, men Lillesand byr også på torsk, hyse, makrell, hvitting, sei, lyr og andre, mer vanlige fiskeslag. Ta en kikk på kartet til Alvestad før du planlegger årets sommerferie.

The post Har fått 60 arter i egen hjemkommune appeared first on Hooked.

Den siste uken har Bergen hatt besøk av en rekke ivrige artsfiskere fra forskjellige steder i landet. Jeg har hatt med meg tre av dem på fjorden, og jeg tror i alle fall flertallet ble fornøyd.

Først var det Preben fra Langesund som mønstret på. Målet var vassild og blålange, men fisket var skikkelig tregt. Kanskje var været for pent, i den grad en har lov til å si slikt. Havblikk, sol og null strøm førte i alle fall til marginal aktivitet i dypet i løpet av ettermiddagsøkten vi fikk tid til. Det vil si, oppe i kantene skjedde det litt, men vassilden og blålangene glimret med sitt fravær.

Plasteret på såret for Preben ble ny pers på kolmule, og den første han har fått bilde av. I tillegg ble det et par langer i femkilosklassen og en liten brosme. Ikke helt det han hadde håpet på, men slik er det med fisking. En kan ikke vinne bestandig. Meg gikk det ellers enda dårligere med. En eneste kolmule i løpet av hele fiskeøkten ble beholdningen. Det var absolutt en flott ettermiddag på sjøen, men det var været som varmet mest. Derfor har Preben allerede bestilt revansje.

Den andre guideturen skulle gå alvrolig mye bedre. Anders og Martin, også de fra Langesund, kom til Knarvik med buss før klokken 07.00 om morgenen, så denne dagen var vi tidlig i gang. Vassild, blålange, kolmule og lysing stod på ønskelisten til ungdommene, som hadde ankommet Bergen med toget kvelden før, og brukt natten etter havmus på Bontelabo. Uten resultat.

Denne morgenen var vassilden langt mer i dytten, og Martin hadde ny art i båten etter bare et par minutters fiske. Great success. Samme mann fulgte opp med enda et eksemplar like etter, mens jeg kvitterte med to svarthå før min første vassild for dagen satt. Utover formiddagen fortsatte Martin med vassild nummer tre, før jeg landets dagens første kolmule. Ikke lenge etter hadde også Martin en mule i båten, og hans andre nye art i løpet av et par timer var et faktum.

Tidlig i et drift nappet det litt kraftigere hos meg, og håpet om skolest ble vekket igjen. Skolest var det selvsagt ikke, men fisken var likevel mye å være happy for. Det var nemlig en svært vassild på hele 53 centimeter som kunne nemlig løftes inn i båten etter 200 meter med sveiving. Der og da trodde jeg på norgesrekord, men hannfisken fikk dessverre «bare» 1360 gram ut av vekten. Specimen og årets tredje nye pers på vassild kunne likevel noteres, og det er jeg godt fornøyd med.

Midtskips stod Anders og skjønte fint lite av hva som foregikk. Han hadde ikke fått en eneste fisk, og som naturlig er i en slik situasjon, begynte han etter hvert å tvile på både takkel og agn. Disse var det ingenting i veien med, men alle fiskere vet at en lett blir overtroisk når andre får fisk og ikke en selv. Derfor fikk Anders overta mitt takkel, som beviselig hadde levert fisk. Ikke lenge etter kunne også han lande sin første vassild noen gang, og skuldrene kunne senkes mange hakk.

Det var selvsagt tilfeldigheter som gjorde at ikke Anders fikk fisk før, for like etter dro jeg nemlig opp nok en vasssild, denne gangen på hans takkel. Før driftet var over fikk også Anders sin andre fisk for dagen, som var ny pers på kolmule, mens Martin landet nok en vassild og en kolmule.

De to ungdommene var nå godt fornøyde, så vi bestemte oss for å gjøre et driv etter blålangen på dypere vann. Dessverre hadde det begynt å bli god bevegelse i sjøen, og ble driften i drøyeste laget. Dermed ble det alt annet enn effektivt fiske. Derfor la vi oss litt grunnere igjen, og her hugg det på bestilling hos Langesundkarene. Men denne gangen var var det ikke riktig art som fant agnene deres. Anders landet en lusuer, en brosme og vanlig lange i firekilosklassen, mens Martin slo til med en trippel bestående av to hågjel og en minibrosme. Dette tok vi som et tegn på at det var dags for å flytte oss over på lysingen.

Vinden hadde tatt seg godt opp da vi la oss til etter Nordens barracuda, men fisken var i bettet. Dessverre var det ingen store som var villige, men både Anders og Martin forbedret i alle fall persene sine. Det var også målet, selv om en skikkelig tohåndsfisk selvsagt ikke hadde vært å forrakte.

Da ettermiddagen gikk mot kveld brente vi innover Byfjorden, og karene hoppet av på Bryggen. De skulle nemlig fiske havmus hele natten, og trengte et par timer på øyet på hotellrommet før de rigget stenger, igjen. Hvordan dette gikk kommer det nok en rapport om på Fiskersidens Forum etter hvert, så følg bare med videre.

The post Dypvannsguiding og nye arter appeared first on Hooked.

I påsken 2013 dro Bjørn Florø-Larsen opp det som etter alt å dømme er den første hvitskaten noen gang tatt på stang i Hordaland. Tirsdag denne uken gjentok Asgeir Alvestad bedriften, omtrent på samme plass, og med akkurat den samme fisken i hovedrollen.

Av: Endre Hopland

Hvitskatene må kunne betraktes som nokså sjeldne fisker her til lands, i alle fall når det er snakk om stangfangster. Hvert år tas en del eksemplarer av arten langt ute i Langesundbukta, og fra den dype Nedstrandsfjorden dukker det også opp en og annen fargeløs skate. Ifølge linefiskere skal arten være relativt vanlig i blant annet Hardangerfjorden, men så langt er det altså ikke kjent at den er tatt på stang her. Inntil slutten av mars 2013 fantes det faktisk ingen kjente stangfangster av hvitskate fra Hordaland fylke, så det er ikke fritt for at det ble rabalder i de miljøene som bryr seg om slikt da Bjørn Florø-Larsen kroket det han først regnet med måtte være en liten spisskate under en ukestur til Langenuen i Sunnhordland. Da fisken nærmet seg overflaten, og de tre NKML-karene om bord i båten så hva det faktisk var som hadde tatt agnet til Florø-Larsen, forsvant både hemninger og all form for maskulinitet. Ta bare en kikk på denne fantastiske filmsnutten. Den sier mer enn 1000 ord.

Hvitskatefangsten til Bjørn Florø-Larsen, som for øvrig ble satt pent tilbake etter veiing, måling og fotografering, har etter alle solemerker blitt stående som den eneste stangfangsten av arten i fylket siden den gang. 100 prosent sikker kan en selvsagt ikke være, men stangfiske etter skater på dypt vann er en såpass sær aktivitet at de aller fleste som normalt sett kunne finne på å drive med dette er en del av- eller på radaren til noen i det norske artsfiskemiljøet.

Innunder nevnte kategori finner vi Asgeir Alvestad og Asmund Aasheim. Førstnevnte trenger ikke noen videre introduksjon, etter flere tiår som en av de dyktigste og mest profilerte havfiskerne i landet. Sistnevnte går litt stillere i dørene, men også han har fisket hele livet, og vet veldig godt hva han holder på med. Dessuten bor han bare en kjapp båttur fra det området der Florø-Larsen landet sin hvitskate for nokså nøyaktig tre år siden.

Det var da også hvitskate Alvestad og Aasheim var ute etter da de la ut på en kjapp ettermiddagsøkt tirsdag. Uken i forveien hadde Alvestad landet sin første spisskate noen gang, under kyndig guiding av nettopp Aasheim, og da muligheten for en ny tur på sjøen bød seg i forbindelse med en av Alvestad sine jobbreiser, var det ifølge den populære bloggen hans enkelt å velge denne foran en kveld på hotellet. Det skulle vise seg å bli et veldig bra valg.

Selv om de to bare hadde noen timer med fiske til rådighet, ble det nemlig fullklaff. Etter at et par hågjel hadde havnet i båten, slo den kraftige stangen til Alvestad skikkelig knute på seg da han skulle sjekke noe smånapping. Det var livløst i den andre enden, men fryktelig tungt å dra. Under den seige sveiveøkten spøkte de to fiskerne med at dette måtte være hvitskate, og jammen gikk det ikke troll i ord. Det første som kom opp var riktig nok en rundt ti kilo tung korallgren, men på slepet hang utrolig nok en hvitskate.

Også denne gangen forsvant all form for maskulinitet, og ble byttet ut med småpikehyl og pipestemmer. Hvitskatene i Hordaland har tydeligvis den effekten på folk, i alle fall når det er første gang en får arten. Og det er det jo stort sett, om en skal være ærlige. På samme måte som hos Florø-Larsen, er også videoen av Alvestad vel verd å få med seg. Det er ikke hver dag voksne menn, som har fisket mye gjennom hele livet, blir så glad over en fangst at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Så hører det da også med til historien at dette var Alvestad sin art nummer 125(!) på stang i Norge. Den bedriften står det respekt av.

At hvitskate nummer to tatt på stang i Hordaland dukket opp denne uken er stilig nok i seg selv, men det som gjør fangsten enda mer spesiell er at det etter litt sammenligning av bilder viser seg å være den samme fisken som Florø-Larsen fikk for tre år siden. Alvestad og Aasheim fisket riktig nok bare 400-500 meter unna der NKML-karene lå, men det er likevel tre år mellom fangstene. Det ville ikke vært så spesielt i en put and take-sjø med oppfôret regnbueørret, men på 300 meters dyp, i en fjord som huser noen millioner kubikk med vann og som ligger like ved storhavet, er dette i aller høyeste grad den berømte nålen i høystakken.

Fangsten er svært interessant på flere måter. Siden det ikke finnes veldig gode data på gjenfangster av hvitskate her til lands, er tilfellet fra Sunnhordland antagelig helt unikt. Da Florø-Larsen fikk fisken tilbake i 2013, var den 99 centimeter lang, 62 centimeter bred og veide 5,6 kilo. I iveren glemte Alvestad og Aasheim å ta lengdemål av fisken da den ble fanget for andre gang, men den ble i alle fall veid til 5,5 kilo.

Når det kommer til vekt hos skater vil denne variere en del med tanke på både gyting og større måltider, så 5,5 eller 6 kilo har ikke så mye å si fra eller til. Vekten vil likevel gi en grei pekepinn på omtrentlig lengde, og i og med at fisken veide omtrent det samme nå som for tre år siden, er det grunn til å tro at den ikke har strekt seg veldig mye, heller. Dette vil i så tilfelle harmonere godt med dataene biolog og skateekspert Arve Lynghammar har samlet inn fra piggskater i Løgninfjorden. Disse viser nemlig tydelig at skatene vokser sakte.

Også Alvestad satte hvitskaten tilbake, og den svømte fint ned igjen. Siden bruskfiskene ikke har svømmeblære, tåler de fint trykkforskjellen mellom overflaten og dypet. Dette gjør at det er mulig å praktisere forsvarlig fang og slipp. Og dersom noen skulle være i tvil om at dette fungerer dersom gjort riktig, så har de tydeligvis ikke lest hele denne saken.

Et annet interessant moment med fangsten, er at fisken ble tatt omtrent på akkurat samme plass som første gang den fikk se innsiden av en båt. Hvitskaten kan selvsagt ha svømt langt siden den gang, men det er likevel all grunn til å tro at den trives i området, da den enten har holdt seg her hele tiden eller vendt tilbake. Det er ellers verdt å merke seg at dette neppe er en art som ligger oppå hverandre i de dype Hordalandsfjordene, i alle fall ikke sør i fylket. To registrerte fangster er ikke mye, og når det attpåtil er det samme eksemplaret, er det ikke helt usannsynlig at en her har med en fisk som trives best i sitt eget selskap å gjøre…

The post Disse bildene er tatt med tre års mellomrom, men fisken er den samme appeared first on Hooked.

Tradisjonsrike Langesund Fiskefestival har blitt arrangert hvert eneste år siden 1997. Nå kan du melde deg på årets arrangement, og gjør du dette før 1. juni blir det både billigere og du er med i trekningen av flotte premier.

Av: Endre Hopland

Fiskefestivalen i Langesund er den største småbåtfestivalen for artsfiske i Skandinavia, og sørger for et yrende liv i den vesle Telemarksbyen tidlig i august hvert eneste år. Her samles nemlig fiskeinteresserte fra både fjern og nær for å kjempe en innbitt kamp om flotte premier, og ikke minst skryterettigheter frem mot neste års konkurranse.

Opp gjennom årene har festivalen båret flere navn, men på folkemunne har den alltid gått under Langesund Fiskefestival eller Langesundfestivalen. Det offisielle navnet i år er likevel Raymarine Langesund Fiskefestival, og som den årvåkne leser sikkert skjønner er dette fordi Raymarine er hovedsponsor. Det betyr, som så ofte tidligere, at det ligger alvorlig flotte elektronikkpremer i potten når konkurransen sparkes i gang grytidlig om morgenen lørdag 13. august.

– Vi gleder oss veldig til årets festival, og håper mange har mulighet til å være med på moroa. Alle er velkommen til Langesund denne helgen, og alle som har båt eller mulighet til å være med i en, kan selvsagt delta i konkurransen. Dette blir knall, sier Roger Nilsen i Trutta Sportsfiskeforening, som i år arrangerer festivalen helt på egenhånd.

Langesundfestivalen er en lagkonkurranse, der hver båt utgjør et lag med inntil tre fiskere om bord. Det skal fiskes med stang, og hvert lag har lov til å bruke til sammen fire stenger om gangen. Bare et eksemplar av hver art er tellende, og antall poeng stiger proporsjonalt med fiskens størrelse. For å gjøre det bra gjelder det altså å få så mange forskjellige arter som mulig, og aller helst store eksemplarer, også.

Det deles ut individuell plakett for størst fisk innen hver eneste tellende art, og med unntak av microfiskene er dette de aller fleste. Premiebordet er ellers fullt av godbiter, og gevinster for hundretusenvis av kroner skal deles ut etter endt konkurranse søndag ettermiddag. Nytt av året er ellers en aldri så liten gulrot signert den trofaste sponsoren og støttespilleren Nor Bunkring. De deler nemlig ut et gavekort på 5000 kroner til den fiskeren som får festivalens største makrell.

– Alle påmeldte lag er også med i trekningen av en fisketur til Sjøtun Brygge i Troms. Påmeldingen er nå i gang, og alle som melder seg på før 1. juni får 50 kroner i avslag og er med i trekningen av et Dragonfly-ekkolodd, sier Nilsen til Hooked.

Du kan melde deg på via TicketCo, og handler du innen utgangen av måneden vil det altså lønne seg. I fjor var det svensk dominans i Langesund, der Team Fladen Navia Lowrance knuste alle gamle poengrekorder ned i støvlene. I år er det mange lag som er ute etter revansje, så det er grunn til å forvente et rotterace om de gjeveste premiene.

The post Nå kan du melde deg på Langesund Fiskefestival appeared first on Hooked.